Margit Katharine BøhnInternasjonal prosjektleder i musikkbransjen Foto: DANIEL COLE / Reuters / NTBÅ snakke om utseende og kropp kan bli stygt. Iblant må vi la det bli det.Publisert: 12.08.2026 16:46Å snakke om kropp og utseende kan bli stygt. Iblant må vi la det bli det. Sist uke avinviterte seniorrådgiver ved Likestillingssenteret, Carina Elisabeth Carlsen, offentligheten fra å snakke om kjendisers kropper. Mer spesifikt Ariana Grandes kropp, i kjølvannet av musikkvideoen til hennes siste låt, «Petal». «Er du ikke invitert, bør du heller ikke ta samtalen», skriver Carlsen. Det er jeg helt enig i, og helt uenig i, på samme tid. Og det er her hele paradokset ligger.Hvordan kritiserer man kun strukturelt når strukturen bæres frem av mennesker? Carlsen ønsker å zoome ut diskusjonen om kroppspress fra individet. På ett nivå er jeg enig: Å plassere et enkeltmenneske i et utstillingsvindu for samfunnskritikk kan fremstå både kynisk og skadelig. Heroin chicMen virkeligheten er mer kompleks enn som så: Ultratynnhet og heroin chic er på full vei tilbake som kroppsideal. Nylig beskrev Aftenposten hvordan Vogue Business rapporterte om det laveste kroppsmangfoldet på catwalkene siden de startet å måle for tre år siden. Samtidig bekrefter Folkehelseinstituttet at spiseforstyrrelser blant unge øker, og det rapporteres om opplevd kroppspress allerede i barnehagen.Å ikke prate om enkeltbildene vi fôres med via popkulturen, kan skape en berøringsangst som bidrar til å normalisere de samme idealene vi ønsker å bekjempe. Det er forskjell på å ville jobbe imot generell kroppshets og å analysere det visuelle budskapet et av verdens største popikoner sender ut til millioner av unge følgere. Om reglene i debatten hindrer oss fra å sette ord på det vi ser, bidrar fortielsen til en slags passiv aksept.Det er mildt sagt paradoksalt at debatten rundt Ariana Grandes kropp blusset opp av nettopp «Petal». I videoen spiller hun en artist hvis utseende aldri blir bra nok og må endres gjentatte ganger etter press fra en eldre, herretung jury. Til slutt går hun løs på dem med en motorsag. Videoen er en direkte kritikk av hvordan kvinnekropper slaktes i offentligheten. Likevel er det umulig å se bort fra det bildene av en undervektig Ariana Grande formidler. Ironien er slående. Ingen kan vinneVi vil gjerne ha en mal eller et politisk korrekt svar på hvordan vi skal snakke om og forholde oss til (kvinners) kropper i offentligheten. Diskusjonen beveger seg dermed raskt ut på et emosjonelt minefelt: Den ene siden vil beskytte kvinner fra å bli redusert til kropp. Den andre vil løfte samtalen i frykt for at fortielsen kan bidra til å opprettholde nettopp de samme strukturene. Grandes kropp er blitt arenaen hvor disse sidene krangler med seg selv.Det er synd at vi igjen snakker mer om Ariana Grandes kropp enn det utrolige verket hun nettopp har sluppet. Men iblant kan vi ikke overse problematiske aspekter av kunst.Hjelper det Grande at kroppen hennes diskuteres offentlig? Mest sannsynlig ikke. Kan det bidra til å avnormalisere ultratynnhet som ideal for hennes følgere? Muligens.Som Carlsen understreker: Ingen kvinnekropp kan vinne i dette systemet. «It’s such a fucked situation», synger Ariana i «Petal». Og jeg kunne ikke vært mer enig.