Alan Greenspan var en perfekt symbiose av akademisk fagøkonomi, konservativ ideologi og Wall Street. Han startet rådgivingsfirmaet Townsend-Greenspan & Co. før han fylte 30 og ble der i 32 år. I mellomtiden var han også rådgiver for Richard Nixon og sjef for Gerald Fords Council of Economic Advisor. Han studerte økonomi ved Columbia University og New York University, der han til slutt fikk skaffet seg doktorgraden, 51 år gammel.Men vi kjenner ham først og fremst som den legendariske sentralbanksjefen. Han ble utnevnt av Ronald Reagan i 1987 og fikk sin ilddåp da aksjemarkedet kollapset på «Black Monday», 19. oktober det året. Allerede samme kveld den dagen fikk vi første eksempel på hans berømte «Fed speak», av noen kalt «the poetry of central banking» da han klarte å berolige markedet med klar beskjed om at Fed ville stå klar til å yte tilstrekkelig likviditet til at markedene kunne fortsette å fungere.Dette ble også begynnelsen til den berømte «Greenspan put», en antatt garanti om at Federal Reserve aldri ville la aksjemarkedet kollapse.Derfor vakte det en del oppsikt da han i desember 1996 holdt en tale der han advarte om tilløp til «irrational exuberance» etter som dotcom-bølgen drev markedet oppover. Men den tanken la han snart fra seg og uttrykte i stedet tillit til at markedet best kunne stabilisere seg selv. Og da boblen brast, var han av dem som hevdet at slike kollapser ikke kunne forutsees og at myndighetens ansvar i stedet var å rydde opp etter at skaden var skjedd.Heller ikke da boligboomen bygde seg opp på 2000-tallet, lot han seg affisere. Det andre kalte boble, likte han å omtale som «froth», småbobler her og der, kanskje, men ikke noe som kunne true økonomien som helhet. Tvert imot roste han fremveksten av nye derivater, som kunne sørge for at den største økonomiske risikoen kunne overlates til dem som best kunne bære den.Så la da mange skylden på ham for den globale finanskrisen som kom da boblen brast i 2007 – 08. Etterpå var han voksen nok til å innrømme i vitneutsagn til Kongressen at dereguleringene kanskje hadde gått for langt. Men det ble etterfølgerens, Ben Bernankes, jobb å rydde opp.Greenspan var sterk tilhenger av at pengepolitikken måtte styres av en uavhengig sentralbank og holdes adskilt fra annen politikk. Ikke desto mindre gjorde han ingen hemmelighet av sin egen politiske konservatisme. Støtte til privatisering av Social Security uttrykte han offentlig. Og mens Ben Bernanke overlot til de folkevalgte å vurdere om de ville løse underskuddsproblemene med utgiftskutt eller skatteheving, var Greenspans klare råd å kutte utgiftene. Han ga også sin støtte til å få Saddam Hussein ut av veien fordi han var redd for at Hussain ville destabilisere oljemarkedet ved å stenge Hormuzstredet.Det nærmeste jeg selv kom Alan Greenspan var å få stille ham et spørsmål ved en seanse i Stockholm med 1000 mennesker til stedet under en foredragsturné etter at både finanskrisen og hans Fed-karriere var over. Men en annen liten opplevelse er verd å nevne.Om bord i et fly fra Florida til Newark en gang i 1998–99 ble jeg sittende ved siden av en mann, som neppe ante hva jeg hadde til levebrød, men som ikke desto mindre ga meg et helt lite foredrag om hvor forferdelig det var at Greenspan satte opp rentene slik at aksjemarkedet ikke fikk stige mer. Det var altså ikke alle som mente at han burde ha strammet mer til.Når jeg selv har følt på at alderen har begynt å tynge, har jeg ofte trøstet meg med at jeg iallfall var 20 år yngre enn Alan Greenspan. Det kan jeg nå ikke lenger.Langt viktigere er det at hans død også ser ut til å markere overgangen til noe som kan bli et helt nytt regime i den amerikanske sentralbanken etter at Trump utnevnte Kevin Warsh til ny sjef. Mange vil nok savne Greenspans «poetry of central banking» i de svært så kortfattede pressemeldingene som nå kommer ut etter rentemøtene. Men langt viktigere blir spørsmålet om Fed under Warsh får beholde sin hardt tilkjempede uavhengighet, som ble formelt avtalt under Truman-administrasjonen på begynnelsen av 1950-tallet.Den usikkerheten gjør det litt vanskelig å bare lyse fred over Alan Greenspans minne.