John BergMajor (R), forsvarsanalytiker Foto: Heiko Junge / NTBNorge har valgt en for enkel modell for forsvarsindustrien. Det er på tide å flytte makt, penger og eierskap inn i en europeisk ramme.Publisert: 29.08.2026 19:26Arendalsuka ga forsvarsindustrien god plass. Kongsberg og Nammo fikk snakke for seg. Samtidig uteble de kritiske spørsmålene. Ingen tok opp hvordan vår industri skiller seg foruroligende fra ledende europeisk forsvarsindustri.Norge står utenforDet handler om eierskap. Fra 1990-tallet fikk vi en stor bølge av gjensidige oppkjøp og sammenslåinger over grensene. Svære, ofte sivil-militære, konserner oppsto. Størst og best kjent er Airbus og BAE Systems. Thales, Leonardo, MBDA og andre steg også frem. Et konsern som svenske Saab styrket markedsgrepet ved delvise utsalg.Norge stilte seg utenfor. Kongsberg og Nammo har nok etablert seg ute, men går primært for den gamle eierskapsmodellen i tro på at staten alltid vil trå til med penger. Om dette har vi ingen debatt.Vi har aldri sett avregninger av hva norsk forsvarsmateriell koster oss totalt når vi regner inn bevilgninger til utvikling og industrireisning. Heller ikke av hvordan Norge subsidierer eksport.Helikoptrene viser hva som går galtForsvarsindustri og kjøp bør ikke lenger dirigeres hovedsakelig i Forsvarsdepartementet. Det går ofte galt. Et eksempel er hvordan vi siden 2001 har ødslet svære summer på helikopterprosjekter, uten å få helikopterflåten vi trenger.Vi har aldri sett avregninger av hva norsk forsvarsmateriell koster oss totaltAt vi omsider fikk 16 AW101 SAR Queen-redningshelikoptre, skyldes at Justis- og beredskapsdepartementet, som eier disse helikoptrene, tok saken fra Forsvaret. Vi har nylig inngått avtale om to AW101 til, men foreløpig er ikke hele opsjonen utløst.Og viktigst: Vi har ikke sett fordelene fremover i gjensidige oppkjøp med produsenten, italiensk-britiske Leonardo. Samtidig har Leonardo styrket sin europeiske posisjon gjennom oppkjøpet av Iveco Groups forsvarsvirksomhet.Styringen bør ligge hos finansministerenMan kan hevde at Næringsdepartementet bør få en større rolle. Men fordi det vil handle om store pengeplasseringer, er det Finansdepartementet som bør være i førersetet. Der sitter tidligere Natos generalsekretær gjennom ti år, finansminister Jens Stoltenberg (Ap), på taburetten. Stoltenberg kjenner europeisk forsvarsindustri godt og må ha gjort seg sine refleksjoner. Det handler dessuten om å etablere de riktige flernasjonale konstellasjonene når vi nå går inn i ukrainsk forsvarsindustri. Norge har ikke kompetanse til å gjøre det på egen hånd.Vi annonserer for tiden at Norden vil få Natos «tettest integrerte» forsvar. Det ser vi lite til. Men det ligger et stort potensial her, som Forsvarets USA-tro fraksjon lenge har kjempet mot med nebb og klør – og stort hell. Mens vi har gått for F-35s supermaktskapasiteter, fordi USA ville det, har Ukraina forstått svenske Gripens overlegne feltmessige egenskaper. I motsetning til F-35 er Gripen et fly som i krig vil komme på vingene.Kampflyvalget var ingen reell konkurranseMen vi har en stygg forhistorie. I 2005 utlyste vi en kampflykonkurranse, og kandidatene ble Eurofighter Typhoon, Saab Gripen og Lockheed Martin F-35. Høsten 2007 trakk Eurofighter seg og hevdet at dette ikke var noen konkurranse. Konsernsjef Aloysius Rauen skal ha skrevet et skarpt brev til regjeringen om at han følte seg «ill at ease». Dette vakte liten interesse i Norge, og mediene krevde aldri innsyn i brevet.Saab, som kontrolleres av Wallenbergenes Investor AB, sto løpet videre. Høsten 2008 var optimismen stor, og det hevdes at den reelle lederen av «konkurransen», statssekretær i Forsvarsdepartementet Espen Barth Eide (Ap), en dag i november sendte svenskene en e-post som skal ha blitt avsluttet med passusen «Dette går bra». Sjokket kom dagen etter, da regjeringen annonserte at vi hadde valgt F-35. Vi hevdet at F-35 skulle bli billigere enn Gripen, men i ettertid har programmet vist seg å bli langt dyrere enn først antatt.Det ble oppstuss, og Norge måtte krype fra en påstand om at Gripen var «ubrukelig», men noen gravejournalistikk er aldri levert. Stortinget forholdt seg som vanlig stort sett passivt.Lockheed Martin har et salgsapparat verden aldri har sett maken til. F-35 har en del uovertrufne kapasiteter, men er ifølge USAs årlige rapporter et vedvarende driftsmessig mareritt. Våre F-35 vil ikke kunne holde stand alene i krigens første timer eller døgn. Vi må stole på lynrask hjelp fra svensker og briter. Med Gripen og Typhoon.Svenskene valgte å avfeie det hele med noen spydige bemerkninger. Det gjorde de også da de ikke fikk delta med sin Saab-Kockums A26 i den norske «ubåtkonkurransen». De visste at man i Sjøforsvaret allerede før «konkurransen» sa: «Vi skal seile tyske ubåter i fremtiden også.»Tiden er knappDette går ikke lenger. Norsk tenkning er altfor enkel. Tidligere statsminister Jens Stoltenberg bør ta kontakt med Saab og Wallenbergene, be om pent vær og tilby et norsk statlig nedsalg i Kongsberg av såpass størrelse at Wallenbergene kan se mening i oppkjøp også på markedet. Norge bør kjøpe minst 18–24 Gripen E (nyeste versjon), noe vi sårt trenger. Vi bør gå inn med store penger i Sveriges prosjekt for et nytt kampfly, et fremtidens småstatsfly og ikke et supermaktsfly. Så får vi ta det videre derfra. Eller la Wallenbergene ta det videre derfra.Det er nødvendig å løfte hele dette sakskomplekset opp på profesjonelt, europeisk nivåOg det er mye mer. Norge og norskekysten egner seg meget godt for helikopteroperasjoner. Med våre gamle og små Bell 412 står vi nesten på bar bakke. Samtidig går også norske sivile interesser for Leonardo-helikoptre. I Lunna-House-samarbeidet med britene går vi for Type 26 City-klasse fregatter, der ubåtbekjempelse bygger på en ytterst avansert integrering av kapasiteter mellom fartøy og helikoptre, som er AW101. Det vil koste enormt og gi markert dårligere resultat hvis vi skulle rote dette til med USAs Sea Hawk-helikoptre, som vi har anskaffet til Kystvakten til svimlende overpris. AW101 er også den eneste helikoptertypen med rekkevidde til å operere mellom fastlandet og Svalbard. Eller Jan Mayen, for den saks skyld.Det er nå nødvendig å løfte hele dette sakskomplekset opp på profesjonelt, europeisk nivå. Og det haster.