Trond Norén IsaksenHistoriker og forfatter Foto: Cornelius Poppe, NTBFå monarker har kommet folket så nær som han. Derfor sørger fem millioner pårørende over kong Harald.Publisert: 29.08.2026 10:27Det tok lang tid etter kong Olavs død i 1991 før kong Harald vennet seg til at det var ham folk snakket til når de sa «Deres Majestet». I hodet hans var det fortsatt faren som var majesteten, slik han hadde vært det fullt og helt i 33 år.Men selv om det tok tid å venne seg til tanken på at han selv var konge, hadde Harald V hatt god tid til å forberede seg. Som kronprins hadde han en notisbok hvor han skrev ned tanker om hva han ville gjøre annerledes når han besteg tronen. Han hadde også ført inngående samtaler med noen av sine fortrolige om hvordan han skulle gripe an oppgaven.Så lenge faren levde, ble tankene værende i notisboken. «Kong Olav bestemmer alt. Kronprinsen bestemmer ingenting», sa kabinettssekretær Magne Hagen. Kong Olav hadde heller ikke for vane å rådføre seg med tronfølgeren.To ord gikk igjen i notisboken: organisasjonen og Slottet.Hoffet ble modernisertSlottet var en nedslitt brannfelle. Etter tronskiftet gjennomgikk det en omfattende restaurering, som ble langt dyrere enn forventet. Budsjettoverskridelsene førte til en av de kraftigste stormene i kong Haralds regjeringstid, men han var sikker på at ettertiden ville forstå at det som ble gjort, var helt nødvendig.Kong Olav ledet et hoff hvor det aldri ble holdt møter, og hvor hoffets fremste menn ikke alltid var enige om hva kongen hadde bestemt. Kong Harald og dronning Sonja ønsket at hoffet skulle være en moderne organisasjon med en smidigere og flatere struktur, og de ville skape en bedriftskultur med impulser hentet fra næringslivet.Mens kong Olavs hoff hadde bestått nesten utelukkende av menn med militær bakgrunn, rekrutterte kong Harald og dronning Sonja medarbeidere fra en mye bredere bakgrunn og av begge kjønn. På flere måter ble hoffet modernisert og rasjonalisert, men i hvert fall i senere år ble det ganske tungrodd og toppstyrt sammenlignet med andre europeiske hoff.Trond Norén IsaksenHistoriker og forfatter av flere bøker om monarkiet. Isaksen har også skrevet den kommende biografien «Folkets konge».Kong Harald og dronning Sonja la opp til større åpenhet, som blant annet ga seg uttrykk i at hoffet begynte å publisere årsrapporter. Ved årtusenskiftet fikk hoffet også en egen kommunikasjonsavdeling, og Slottet ble åpnet for omvisninger om somrene.Kongeparet ønsket også å tilgjengeliggjøre de kongelige samlingene. Da storting og regjering ikke bevilget midler til et kongelig museum, tok kongen saken i egne hender og opprettet Dronning Sonja Kunststall.Åpenheten var riktignok betinget, for hoffet er ikke omfattet av offentlighetsloven og bestemmer dermed selv hva de vil være åpne om. På noen områder ble det trukket et skarpere skille enn før mellom privat og offisielt.Dronning Sonja ved sin sideDen største forskjellen mellom Olav V og Harald V var at sistnevnte hadde en dronning. For kong Harald var det en «enorm støtte» å ha dronning Sonja ved sin side. «Det har gitt meg noen å diskutere med, noen å søke hjelp hos, noen å bryne seg på», sa han.Mens kong Olav var en enehersker, var kong Harald en lagspillerMens kong Olav var en enehersker, var kong Harald en lagspiller. Der kong Olav tok beslutninger på egen hånd og deretter informerte om hva han hadde bestemt, rådførte kong Harald seg rutinemessig med dronningen, kronprinsparet og hoffet. Han mente det var en styrke at kongehuset opererte som et team.Familien ga ham oppriktige tilbakemeldinger, men alle monarker møter mennesker som forteller dem det de tror de vil høre. Gamle, betrodde venner kunne også snakke åpent og fungere som bindeledd til samfunnet utenfor, men med årene falt mange av disse fra. Dermed kunne det skorte på motforestillinger. Foto: Ole Magnus RappEn del aldrende monarker har tungt for å skifte ut medarbeidere. Kong Olav pleide å avvise ønsker om pensjonering med henvisning til at han selv ikke kunne pensjonere seg. Kong Harald var flinkere til å få inn nye krefter. Men medarbeidere som var flere tiår yngre enn ham, sto ikke nødvendigvis like sterkt som forgjengerne sine overfor en monark som med lang erfaring følte seg trygg på at han hadde funnet den rette måten å gjøre ting på. Da han arvet kronen fra kong Olav, følte han at det var store sko å fylle, men rundt år 2000 begynte han å finne seg til rette i kongerollen og ble sikrere på seg selv.KrisehåndteringMonarker skal se de lange linjene og det store bildet. Kong Harald var opptatt av å puste med magen og velge løsninger som ikke bare dempet trykket i øyeblikket, men sto seg over tid. Mens kong Olav foretrakk at ting forble som de var, var kong Harald mer åpen for endringer og tilpasninger, men de skulle helst skje så sakte at de knapt var merkbare. Det fungerte ofte godt, men noen ganger kunne han reagere for sent, slik at problemer ikke ble tatt tak i tidlig nok.Da kongehusets krise ble akutt i 2024, så strategien i første omgang ut til å være å sitte stille i båten og se om stormen blåste over. Men i 2025 og 2026 viste kongehuset vilje til å tenke nytt og gjøre endringer. Det bidro til at de greide å komme på offensiven igjen.Muligens ga kong Harald selv familien stor frihet som en reaksjon på at kong Olav hadde holdt familien i stramme tøyler. Den avgjørelsen som sto seg dårligst, var at han i 2002 ga prinsesse Märtha Louise blankofullmakt til å bruke den kongelige tittelen kommersielt.Det førte til mange og tilbakevendende problemer, som gikk på kongehusets integritet løs. Fra 2019 ble det gjort forsøk på å få tannkremen tilbake på tuben. «Vi må finne en løsning», sa kong Harald etter det soleklare avtalebruddet prinsessen og Durek Verrett begikk med Netflix-dokumentaren «Rebel Royals» i 2025, men ingen løsning ble presentert.Ble ved sin postKong Harald tok ikke seg selv høytidelig, men han var opptatt av at ting skulle gå formelt riktig for seg. Vi kjenner kun ett eksempel på at han grep inn i en politisk prosess, nemlig da statskirken skulle avvikles. Gjønnes-utvalget gikk inn for at monarkens bekjennelsesplikt skulle strykes fra Grunnloven, men kong Harald gikk imot dette og fikk gjennomslag. Han sa at Haakon VII «måtte stå inne for konstitusjonen enten han likte det som sto der eller ikke. Vi kan ikke påvirke det som står der». Men det gjorde Harald V altså likevel.Selv om kroppen etter hvert sviktet, ville han gjerne gjøre sitt, men fra 2006 trappet han gradvis ned. Mens de fleste av hans jevnaldrende monarker fant et egnet tidspunkt for å fratre, ble kong Harald på sin post.«Jeg synes det må være helt naturlig at man fortsetter så lenge som mulig, livet ut, under forutsetning av at helsen holder. Men selvfølgelig: Er det slik at man blir så sterkt redusert at man ikke kan utføre sine plikter, da er det meget bedre å abdisere og få nestemann til å overta», sa han i 1996. Fra 2013 utelukket han imidlertid abdikasjon med henvisning til eden han hadde avlagt da han ble konge.I stedet ble kongerollen nærmest delt mellom kong Harald og daværende kronprins Haakon. Kronprinsen overtok stadig flere av kongens oppgaver og ble både kongehusets ansikt utad og daglig leder på Slottet. Men som han selv sa, var det «bare én monark om gangen», og det siste ordet var kongens. Det kunne by på noen utfordringer. Foto: Stig B. HansenKong Haralds, dronning Sonjas og prinsesse Astrids aldring, kronprinsesse Mette-Marits alvorlige sykdom og et ønske om å skjerme kronprinsbarna også etter at de ble voksne, medførte at det kongelige teamet med årene ble tynt bemannet.Antallet representasjonsoppdrag sank over flere år, og stadig mer av kongehusets arbeid fant sted bak Slottets murer. Samtidig ble det i en periode gjort lite for å formidle dette arbeidet. Dermed ble det vanskeligere for folk å se hva kongehuset gjorde, og hva som var poenget med det.Samlende monarkFra 2017 sank oppslutningen om monarkiet, men kong Haralds personlige popularitet forble skyhøy. Posisjonen hans var så sterk at når noe gikk galt, gikk folk ut fra at det måtte være rådgivernes skyld.Ifølge kong Harald var kongehusets rolle å «være limet i samfunnet. Prøve å holde nasjonen samlet». I rollen som samlende monark kunne han knapt ha gjort det bedre. Han og dronning Sonja var opptatt av at de skulle være konge og dronning for hele Norge, og at folk over hele landet skulle føle seg sett av kongehuset. Ingenting ga dem større glede enn å reise rundt i landet og se hvordan folk hadde det der de levde. Foto: Cornelius Poppe, NTBSom konstitusjonell monark holdt han seg unna partipolitikk, men han brukte gjerne nyttårstalene til å rette fokus mot saker han mente var viktige, inkludert barns oppvekstvilkår, mobbing, medmenneskelighet og integrering.Han var en varm tilhenger av det flerkulturelle samfunnet. «Den utviklingen og det mangfoldet som vi ser vokse frem i dag, er utvilsomt en berikelse for landet vårt», sa han i 2009.Samtidig var han ikke blind for at integreringen ikke alltid gikk smertefritt, og han advarte om at ukritisk å ta imot alt nytt kunne føre til at man ble rotløs og mistet fotfeste. Men «så lenge vi er trygge på vårt eget fundament og vet hva vi står for, kan vi også være åpne for det som er ukjent og annerledes».Den inkluderende monarken viste seg kanskje aller tydeligst i den berømte talen han holdt ved hagefesten utenfor Slottet da han feiret 25 år på tronen i 2016. Ordene om mangfoldet av mennesker som alle var nordmenn, vakte en gjenklang som forbauset ham ettersom han selv følte at han bare sa det selvsagte.Empatien bidro til å knytte et sterkt følelsesmessig bånd mellom kongen og folket«Vår aller viktigste ferdighet som medmennesker er evnen til å forstå hvordan et annet menneske har det», sa han i nyttårstalen året etter. Kong Haralds empati var blant hans beste egenskaper og største styrker. Empatien bidro til å knytte et sterkt følelsesmessig bånd mellom kongen og folket. Nordmenn brydde seg oppriktig om ham, i forvissning om at han genuint brydde seg om oss.Men det å trøste folk som hadde opplevd katastrofer, var noe av det han syntes var aller vanskeligst. «Jeg blir aldri kvitt følelsen av at jeg kanskje er en inntrenger», sa han. Han var ikke sikker på at han selv «ville ha likt å få besøk av fremmede etter et lammende slag». Tydeligvis tok han ikke helt innover seg at folket ikke så på ham som en fremmed, men som en vi alle kjente.Mens en del monarker har vært opptatt av å holde fasaden, hadde kong Harald fått innprentet av kronprinsesse Märtha at man måtte være seg selv. «Alle forsøk på å være noe annet enn deg selv vil bli gjennomskuet – og vil gjøre deg mindre enn du er», sa han da han ga rådet videre til prinsesse Ingrid Alexandra.I yngre år kunne han virke litt stiv og tilknappet, men med årene bød han mer og mer på seg selv, inkludert på humoren sin. Denne personlige åpenheten gjorde at alle nordmenn følte at de kjente ham og visste hva han sto for. Kong Harald var hel ved. Få monarker har kommet folket så nær som han. Derfor sørger fem millioner pårørende over kong Harald.