Kong Harald var det livredde kongsemnet som ble den ekte folkekongen. Han viste ro og verdighet, latter og følelser. Og gråt sammen med oss når tragedien rammet. Nå sørger et helt folk.Harald StanghelleKommentator i AftenpostenPublisert: 28.08.2026 08:35 | Oppdatert: 28.08.2026 08:54«Jeg er livredd», svarte den ferske kong Harald da en av hans nærmeste medarbeidere like før midnatt torsdag 17. januar 1991 spurte hvordan han hadde det. Hans far, kong Olav, var nettopp gått bort. Etter 34 år som kronprins var han selv nå Norges konge. Den femte i kongerekken med navnet Harald. Kongegjerningen kjente han ut og inn. Og ikke ett øyeblikk hadde den nybakte kong Harald vært i tvil om at han skulle ta sin bestefar og fars valgspråk «Alt for Norge». For ham var det ikke et slagord, men «en leveregel som i styrke trenger næring fra tro og overbevisning», som kong Harald langt senere formulerte det.For den ferske monarken visste hva de tre enkle ordene bar i seg av plikt og ansvar. De var en altomfattende kontrakt med det norske folk. Han var nok forberedt, men også redd. Kanskje nettopp fordi han visste hvilke forventninger det måtte leves opp til.Foto: Morten Jonassen, AftenpostenFoto: Stein J. Bjørge, AftenpostenFolk samles på Slottsplassen etter kong Olavs bortgang i januar 1991.Prosesjonen der kong Olavs båre føres fra Slottet til Oslo domkirke og derfra til Akershus slott 30. januar 1991.Kong Harald, dronning Sonja, kronprins Haakon og prinsesse Märtha Louise under minnegudstjenesten for avdøde kong Olav, Oslo domkirke 20. januar 1991.Sunn tvil i opphøyd posisjonKnapt noen annen konge har så åpent erkjent sin redsel for oppgaven som ventet. Ikke fordi kong Harald er alene om å ha kjent denne frykten, men fordi han ikke var redd for å vise den. For det er nettopp dette motet til å vise sårbarhet som ga ham en ekstra dimensjon. Det er slikt som gjorde at han i hele sin kongetid la en ekstra menneskelig alen til sin arvede livsoppgave. Og som gjorde ham til den store folkekongen – en tittel som ikke er arvelig – en hel nasjon nå sørger over.«Jeg tror det kan være sunt å ha denne tvilen, jeg, i denne posisjonen», sa kong Harald ikke så mange år før han døde. Da hadde han akkurat snakket om at redselen slett ikke hadde gitt seg med tiden. Den fulgte ham som en skygge i kongegjerningen, men den la aldri en skygge over livsoppgaven han akslet i alle disse årene.Kong Harald turte å være sårbar. Han var ujålete, direkte og usnobbete. Vi mer enn ante at han personifiserte det beste i oss nordmenn: avslappet og lun, humoristisk og helt fri for arroganse som han var.Les hele saken med abonnement