Norsk toppidrett er bygget på et prinsipp som har virket: Ta med flest mulig, lengst mulig. Nå er den under press.
Daglig | Gratis
Norsk idrett har hatt suksess med å ta vare på mange over tid. Nå utfordres modellen av økende spesialisering, akademitankegang og tidlig selektering. Spørsmålet er hva vi egentlig vinner – og hva vi risikerer å tape.
Norsk toppidrett er bygget på et prinsipp som har virket: Ta med flest mulig, lengst mulig. Det har gitt oss OL-gull, verdensmestere og en idrettsmodell som er misunt internasjonalt. Nå er den modellen under press.
Det skjer ikke gjennom en enkelt beslutning. Det skjer gradvis, år for år: gjennom akademilag som starter ved 10-, 11- og 12-årsalderen, gjennom spissede tilbud som henter barn fra sine egne nærmiljøer, og gjennom en treningskultur som etterligner toppidrett lenge før kropp og hode er klar for det. Det dukker opp private og foreldredrevne initiativer der langsiktig utvikling og bidrag til nærmiljøet ofres for kortsiktige ambisjoner. «It takes a village» er blitt byttet ut med «What’s in it for me?».
