Aftenpostens kommentator mener «Fjord» kan skape mer skepsis mot barnevernet. Vi er uenige.

Barn blir mer skadelidende av et system som svikter, enn av en kritikerrost film Foto: Another World EntertainmentAftenpostens kommentator mener at filmen «Fjord» kan skape mer skepsis mot barnevernet. Vi er uenige.Publisert: 07.09.2026 23:22Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm hevder at filmen «Fjord» ikke er bra for norske barn som trenger beskyttelse. Han mener filmen, på tvilsomt grunnlag, kan skape mer skepsis til det norske barnevernet.Vi er uenige. Kritikkverdige sider ved barnevernet må skildres og diskuteres i offentligheten for at tjenestene barn og unge trenger, kan bli bedre. Kritikken er heller ikke så tvilsom og karikert som Slettholm vil ha det til. Etter mange års erfaring som sakkyndige og psykologer for barn og familier i krise kan vi dessverre rapportere om sviktende vurderinger, mangelfulle prosesser og manglende åpenhet. Virkeligheten er langt mer skadelig for barn enn en kritikerrost film.Den midlertidige evighetenSlettholm gjengir at foreldrene i filmen blir «fratatt alle fem barna – inkludert en baby – midlertidig», som om midlertidigheten gjør inngrepet mildere. Rundt i Norge sitter det foreldre og barn som – om enn midlertidig på papiret – er skilt på grunn av barnevernets inngripen i familielivet deres. Ofte er det helt nødvendig, fordi barns rett til beskyttelse og gode nok omsorgsbetingelser er et grunnleggende premiss i vårt samfunn. Dersom foreldre av ulike årsaker er til skade for sine barn, må barna sikres en annen omsorgsbase som kan gi den tryggheten og omsorgen de trenger.Men det er krevende å gjøre riktige vurderinger i komplekse saker. Sakene er aldri like, og hjelpeapparatet har varierende erfaring, kompetanse og tid til å forstå hva familiene trenger. Slettholm påpeker at fysisk vold kan gi traumer. Vi kan forsikre ham om at brå og uriktig adskillelse av barn og foreldre også kan det.Der mennesker jobber, vil alvorlige feil tidvis skje: Noen barn som burde ha fått beskyttelse, blir værende i uholdbare hjem. Andre barn blir utsatt for hjelpetiltak som gjør vondt verre, herunder akuttplasseringer eller omsorgsovertagelser som aldri burde ha funnet sted.Da hjelper det ikke at plasseringen er midlertidig. Hvis barn og foreldre skilles fra hverandre på uriktig grunnlag, føles selv det midlertidige som en evighet. Slettholm påpeker at fysisk vold kan gi traumer. Vi kan forsikre ham om at brå og uriktig adskillelse av barn og foreldre også kan det.Prosesser tar tid«Midlertidig» adskillelse kan vare lenge. Saker skal utredes, berammes i nemnd og rett, sakkyndige kan bli oppnevnt, og det blir ofte flere runder i systemet. Barn og foreldre får aldri denne tiden tilbake. For babyer og små barn er tid særlig kritisk fordi nærhet er avgjørende for at båndet til de nærmeste skal kunne etableres. Og selv om familien føres tilbake til hverandre til slutt, vil belastningene de har vært utsatt for, og sorgen over alt de har mistet, kanskje aldri helt slippe taket. Virkeligheten er sterkere enn film. Dette angår folks liv. Foto: Another World EntertainmentDerfor er det nedslående at Slettholm skriver at regissør Cristian Mungiu åpenbart er «mest interessert i foreldrenes opplevelser», som om det svekker filmens kvalitet. For selv om barnets beste skal veie tyngst, og barnas behov skal være førende for hjelp, er ikke foreldrenes opplevelser uvesentlige. Foreldre blir altfor ofte overlatt til seg selv når barna tas fra dem. Større interesse for foreldrenes krise kan fremme forståelsen og sikre bedre ivaretagelse av dem. Det kommer også barna til gode.Urealistisk, virkelig?Slettholm mener det er urealistisk å iverksette akuttvedtak uten akutt fare for barn. Han tar feil, noe norske kommuner også er blitt dømt for. Og våre kolleger møter dessverre «Fjord-saker» hvert år.Og selv om en «mangeårig barnevernsleder» som Slettholm har snakket med, aldri har sett lignende bekymringsmeldinger som i filmen, så har vi det.Det er også godt kjent at urettmessige meldinger sendes basert på antagelser, holdninger eller rutine – selv om loven forutsetter at en melder med taushetsplikt må ha «grunn til å tro» at et barn lider eller vil lide alvorlig overlast. Slike meldinger belaster familiene, er til hinder for hjelp og er potensielt ulovlige.Kritikk fremtvinger endringerDa hendelsene filmen bygger på, fant sted, var uroen stor rundt barnevernets praksis. Fagpersoner og offentlige myndigheter var bekymret for at akuttvedtak hadde økt raskt og lå svært høyt. Fra 2009 til 2012 steg antallet ordinære akuttvedtak med 47 prosent. Utviklingen ble diskutert i aviser og på TV, samtidig som flere norske barnevernssaker ble tatt inn til behandling i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).At akuttplasseringer og omsorgsovertagelser kan skje på uriktig grunnlag, må frem i offentlighetens søkelysSøkelyset på akuttsakene bidro til nødvendige endringer som etter vårt syn er bedre for barn og familier. Etter 2017 falt bruken av akuttvedtak markant. Avgjørelsene fra EMD har også ført til større vektlegging av konkrete begrunnelser, oppdatert beslutningsgrunnlag og gjenforening når det er forsvarlig. Kritikk hjelper.Åpenhet til barnas besteBarnevernet er for viktig til å overlates til de profesjonelle alene eller skjermes fra offentlig innsyn. Slettholms advarsel mot filmer som retter kritikk mot barnevernet, innebærer at den fjerde statsmakt, mediene, ikke skal fylle sin rolle som maktkritikere. Men tjenesten utøver inngripende makt og må tåle å bli vist frem, undersøkt og diskutert. Åpenhet fører ikke til mindre tillit; tilliten svekkes av at feil skjules eller bortforklares. Mer åpenhet kan avdekke svikt, skjerpe begrunnelser og gjøre barnevernet bedre. Kritikken har etter vårt syn styrket oppmerksomheten om forholdsmessighet, tilbakeføring og bevaring av bånd mellom barn og foreldre der det er forsvarlig. Det er også til barnas beste.Det hjelper ikke at «Norge ikke har spesielt mange omsorgsovertagelser», slik Slettholm ser ut til å finne trøst i. Omsorgsovertagelser handler ikke om statistikk, men om mennesker som mister den mest grunnleggende relasjonen: den mellom foreldre og barn. At akuttplasseringer og omsorgsovertagelser kan skje på uriktig grunnlag, må frem i offentlighetens søkelys.Derfor er spillefilmen «Fjord» velkommen. Spørsmålet er ikke om filmen setter barnevernet i et dårlig lys, men om den kan bidra til å skape forbedringer i en viktig tjeneste for barn og familier.