Odyssevs og løftet om hjemkomstenLong Litt WoonAntropolog og forfatter Foto: Melinda Sue Gordon / Universal Pictures / Melinda Sue GordonOdyssevs kom seg hjem, men hjemkomsten er kronglete også etter 2700 år.Publisert: 31.08.2026 09:24Christopher Nolans «Odyssevs» er sommerens storfilm. Publikummet har latt seg rive med av Odyssevs lange reise hjem – gjennom stormer, monstre og guder – før han til slutt når Ithaka. Vi ser heltens ansikt og kjenner hvordan tyngden av en strabasiøs reise letter fra ham. Han er hjemme, endelig. Hjemkomsten lukker en dør som har vært åpen altfor lenge.Jeg har prøvd å skrive meg frem til den døren.Homers dikt går ut på et løfte: Holder man ut med ubeskrivelige farer, venter det vidunderlige. Diktet er organisert rundt alt som forsinker Odyssevs’ behov for å vende tilbake. Det er fristende å lese eposet som en trøst: Uansett hvor langt du reiser, uansett vanskeligheter du opplever underveis, finnes det en vei tilbake – til stedet der ingen stiller spørsmål om du hører til. Myten er kraftfull, nettopp fordi den gir oss noe virkeligheten sjelden gjør: et hjem som venter, som om vi aldri hadde reist.Hjem endrer segVi som har flyttet, kjenner mytens begrensninger.Jeg tenker ikke bare på oss som har krysset nasjonale grenser med passkontroll og sikkerhetsvakter. Det gjelder også dem som har flyttet fra en by i Norge til en annen. Hjemmet man dro fra, finnes ikke lenger på samme måte. Og det man er blitt underveis, forsvinner ikke bare fordi man setter foten på gammel grunn igjen.Hjemkomster er kronglete.Slår man rot et annet sted enn der man vokste opp, er det opp til en selv å finne ut hvordan alt henger sammenDerfor ble Odyssevs ikke bare en litterær figur for meg. Da jeg forsøkte å forstå mitt eget liv, var det naturlig for meg å minnes Odyssevs. I min bok, «Siste Tango Hjem», skriver jeg om hvordan gatene i Malaysia, som familien hadde regnet som trygge, sluttet å være det på noen dager. Landet forandret seg mens jeg sov. Hvor hører jeg til? Spørsmålet dukket opp i barndommen min, da jeg ble tvunget til å innse at fødeland og hjemland ikke var opplagte synonymer. Reisen til Norge og beslutningen om å bli boende gjorde ikke temaet enklere. Som ungdom forsto jeg ikke at friheten til å finne ut av mitt eget liv hadde en prislapp, og at følelsen av å stå mellom to verdener ville bli en vedvarende tilstand.Ikke statiskJeg skriver på norsk – et språk jeg først lærte som voksen. Kanskje er det derfor jeg ble fascinert av Emily Wilsons valg da hun oversatte «Odysseen». Hun valgte ordet home for det greske nostos. Det traff meg. Tidligere oversettere hadde valgt homecoming, en reise med et mål. Der andre oversettere fremhevet bevegelsen, fremhever Wilson tilstanden. Vi liker å tro at hjemkomsten avslutter reisen, men hjem er ikke bare en gitt, statisk størrelse.Det er mulig at også Odyssevs ble endret av alt han hadde opplevd. Kanskje er det derfor han fortsatt taler til oss – ikke bare til dem som har krysset landegrenser, men til alle som en gang har oppdaget at livet har gjort dem fremmede for stedet de en gang kalte hjem.Slår man rot et annet sted enn der man vokste opp, er det opp til en selv å finne ut hvordan alt henger sammen. Den vanskeligste delen av enhver utreise er å finne ut hvem vi er blitt, og hva «hjem» betyr når både stedet og mennesket har forandret seg.