For få år siden så bildet helt annerledes ut. Foto: Bjørn S. Delebekk / VGSynne Sofie Christiansen, VGHerman Folvik, VGBjørn S. Delebekk (foto), VGPublisert: 14.08.2026 11:38 | Oppdatert: 14.08.2026 11:50Spesielt én satsing har vært avgjørende.– Det har vært en berikelse for karrieren min, sier Amalie Iuel (32) til VG.Hun snakker om stafettlaget som sikret sensasjonelt gull i «stafett-VM» i Botswana tidligere i år. De har løpt Norge inn til mesterskap, rekorder og finaler. Men stafettjentene kan også ha satt i gang noe langt større. Foto: Bjørn S. Delebekk / VGDa en 22 år gammel Iuel ble tatt ut til første EM i 2016, var hun én av 23 norske kvinner i et uttak med 28 menn.Seks år senere var forskjellen blitt enda større. I EM-uttaket i 2022 var bare 15 av Norges 46 utøvere kvinner.Nå er bildet snudd. Av de 56 utøverne som opprinnelig ble tatt ut til EM i Birmingham, var 29 kvinner og 27 menn. 29 kvinner og 27 menn.Amalie Sæten måtte melde forfall rett før mesterskapsstart. Ikke siden 2012 har kvinnene vært i flertall i et norsk EM-uttak.Ikke siden 2012 har kvinnene vært i flertall i et norsk EM-uttak.I EM i Helsinki i 2012 besto EM-uttaket av 17 kvinner og 11 menn. PS! I EM i 2014 var det 20 kvinner og 20 menn i den opprinnelige EM-troppen, men maratonløper Øystein Sylta meldte forfall. – Resultater avler gjerne resultater. Det har vært litt svakere på kvinnesiden en del år, men med en gang man ser at jenter får det til og det satses mer, gir det en boost som bidrar til at flere lykkes, sier Iuel. For første gang kunne også Norge stille et konkurransesterkt lag på miksstafetten i EM. Det endte i et historisk gull. Henriette Jæger (23) hadde ikke trodd at hun skulle gå inn i et EM og være medaljekandidat på tre øvelsermedaljekandidat på tre øvelserMiksstafettlaget, stafettlaget og individuelt på 400 meter. . Det står i sterk kontrast til Roma i 2024. Hun sier at 400-meternivået i norsk friidrett har økt «helt sinnssykt» de siste årene. – Det er jeg helt sikker på at er på grunn av vi kjemper om plassene på stafettlaget. Og at vi baner vei og viser at det er mulig å løpe fort, sier Jæger til VG. Jæger kjenner selv igjen effekten.Da Jakob Ingebrigtsen og Karsten Warholm vant OL-gull i Tokyo, så hun to norske utøvere vise at det faktisk gikk an å bli best i verden.– De viste at det er mulig. Du kan komme fra Norge og bli olympisk mester. Det har vært en stor motivasjon for meg. Jeg håper yngre utøvere tar inspirasjon av oss som er her, og at vi viser at det er mulig hvis man vil og legger ned det som skal til.– Hvorfor er det blitt sånn?– Vi har det samme utgangspunktet. Det er jevnt mellom kvinner og menn når det kommer til satsing, og vi har de samme mulighetene, sier hun. Foto: Bjørn S. Delebekk / VGFor Lakeri Ertzgaard (24) handler suksessen også om noe annet: selve miljøet. Det har gjort satsingen lettere å stå i. Hun studerer juss ved siden av idretten.– Laget har blitt et slikt miljø som folk har lyst til å bli en del av, noe jeg synes er utrolig kult å få oppleve. Vi har et godt prestasjonsmiljø der vi er trygge på hverandre, og det gjør at folk strekker seg litt ekstra for å komme på laget, sier Ertzgaard til VG. Lakeri Ertzgaard400-meterløper. – Å kvalifisere seg via et lag gjør veien inn i mesterskap litt lettere enn om man står helt alene, og det senker terskelen for å bli med. – Laget fungerer både som en inngangsport og som en viktig støtte for dem som også driver med enkeltøvelser, sier hun.– Hva trenger du fra trenere og forbundet for at du skal ønske å satse på friidretten til du er godt over 30 år?– Jeg føler egentlig at vi får veldig mye god støtte og at de har hatt troen på oss, spesielt på stafettlaget de siste årene. Det har vært utrolig viktig. Foto: Bjørn S. Delebekk / VGPåtroppende sportssjef Hanne Lyngstad mener kvinneboomen er et resultat av flere års arbeid.– Jeg tror det handler om langsiktighet. Vi har vært tålmodige og hatt tro på jentene, og overført det slik at de også er trygge på at vi har tro på dem, sier Lyngstad til VG. Hanne LyngstadTar over som sportssjef etter Erlend Slokvik i høst.Når hun tar over, blir en av de viktigste oppgavene å få kvinnene til å bli værende og få utviklingen til å fortsette. Det ønsker hun å ta tak i ved å lytte til erfaringene til dem som har vært der i noen år. Hun bruker sin egen utøverkarriere som eksempel for å forstå hva kvinner trenger av oppfølging. – Jeg trengte alltid en plan B og turte ikke satse alt på ett kort. Det var økonomisk stress, men også tanken: «Hva hvis jeg ikke får det til?» Mange jenter har en tendens til å tenke to steg lenger, sier hun.Derfor mener hun det er avgjørende at utøverne kjenner at noen tror på dem, også i periodene hvor resultatene lar vente på seg.– Hvis du har tro på noe, men noen også har tro på deg, så er det ofte det vi jenter trenger, litt ekstra støtte rundt oss. Da tør vi å stå i det, sier Lyngstad. Hun trekker frem stafettjentene, Karoline Grøvdal, Henriette Jæger og Amalie Iuel som rollemodeller som viser både oppturer og nedturer. Foto: Helene Mariussen / VGBåde Grøvdal og Iuel har latt offentligheten ta del i både satsing og familieliv. Det mener hun kan ha betydning for neste generasjon. – Jo kortere avstanden mellom jentene er, desto lettere blir det å ta en telefon og snakke om vanskelige og personlige ting. Jeg håper at jenter som vurderer å få barn, tør å gjøre det tidlig. Det er noe jeg kjemper for. Jeg var 40 da jeg fikk barn, og kunne kanskje ønsket at jeg hadde turt før, sier Lyngstad. At kvinnene nå er i flertall i Norges rekordstore EM-tropp, ser hun som et resultat av utviklingen, men ikke som målstreken.– Jeg tenker at vi bare er i startfasen, sier hun.