Etter syv seniormesterskap uten finale la Beatrice Nedberge Llano (28) om hele tilværelsen. Hun forlot USA, flyttet alene til Hellas og tok tak i den mentale kampen. Foto: Bjørn S. Delebekk / VGSynne Sofie Christiansen, VGHerman Folvik, VGBjørn S. Delebekk (foto), VGSindre Espe, VGAndreas Almli, VGIngrid Milli, VGPublisert: 13.08.2026 05:39Og i Birmingham fikk hun endelig betalt.– Det er så mye man ofrer. Da er det så tungt når man ikke får det til, og du vet at potensialet er der. Det er veldig, veldig tungt å jobbe seg gjennom, og så mister man litt troen på seg selv også, sier Beatrice Llano til VG. Med et kast på 72,88 meter sikret 28-åringen EM-bronse og ble den første norske kvinnen som tok medalje i slegge i et internasjonalt seniormesterskap.Silja Kosonen fra Finland tok gullet med 76,28 meter, mens italienske Sara Fantini sikret sølvet med 74,35 meter.Før EM i Birmingham hadde hun deltatt i ett OL, fire VM og to EM uten å ta seg videre fra kvalifiseringen. Etter OL i Paris i 2024 bestemte hun seg for at noe måtte endres.Llano forlot USA, der hun hadde bodd i ni år, og flyttet alene til Hellas for å trene med den tidligere sleggekasteren Alexandros Papadimitriou. Hun har også jobbet med en mentaltrener og en ernæringsfysiolog.– Det er veldig ensomt, jeg skal ikke lyve om det. Det var veldig tungt og veldig ensomt, men det er så verdt det. Jeg hadde veldig troen på arbeidet treneren min og jeg har gjort. Foto: Bjørn S. Delebekk / VGSammen med Papadimitriou har Llano begynt å legge om kastteknikken. Den nye treneren har samtidig hjulpet henne med å bygge opp selvtilliten.– Jeg kastet med en veldig ineffektiv teknikk, så jeg føler det ligger veldig mye i den nye teknikken. Han har også hjulpet meg med å bli mer selvsikker. Jeg tror jeg slet rett og slett med å tro på meg selv. Jeg har hatt trenere som har snakket meg veldig ned tidligere, og det har vært veldig tungt.Den viktigste endringen har imidlertid ikke bare skjedd i kastteknikken.Llano har flere ganger slitt med å prestere når det har gjeldt som mest. Etter OL-exiten i Paris innså hun at hun måtte ta tak i den mentale delen.– Det er ingen hemmelighet at jeg har slitt i mesterskap, og jeg har aldri helt skjønt hva eller hvorfor. Etter OL fikk jeg en «wake-up call» om at jeg måtte begynne å jobbe med det mentale. Det var et eller annet som gjorde at jeg ikke kjente igjen kroppen min da jeg konkurrerte.Hun tror frykten for å skuffe menneskene rundt henne ble en del av problemet.– Selv om det er en individuell idrett, er det veldig mange som står bak. Det er et helt støtteapparat. Du vil gjøre dem stolte, og du vil gjøre landet ditt stolt. Jeg tror mye handlet om frykten for å feile. Men det er ofte det som gjør at du feiler også – fordi du frykter det.– Hva er den største forskjellen på da og nå?– Før var det nesten som om jeg fryktet å kaste og var redd for å feile. Nå tok jeg et langt pust og tenkte: «Jeg har mye energi i kroppen. Dette klarer jeg.» Så gikk det bra.1 av 5Foto: Bjørn S. Delebekk / VGKastet som sikret EM-bronsen, husker hun lite av. – Jeg husker innledningen, og så var det litt blackout. Men det var veldig deilig!Etter at medaljen var sikret, gikk Llano bort til mamma Ragnfrid på tribunen. De to ble stående lenge i en følelsesladet klem.– Det har vært mange tunge år. Det er så fint å ha støtte i ryggen og mennesker som er glade i deg uansett hvordan du presterer. Da er det ekstra spesielt når du endelig får det til, og de er der for å oppleve det sammen med deg.1 av 2Foto: Beate Oma Dahle / NTBMoren ble rørt til tårer.– Det har vært mange oppturer, men forferdelig mange nedturer også. Vi har kjempet sammen i mange år. Hun har gjort en utrolig jobb, og det er så fortjent. Nå kan hun vise dem som har mistet troen, at hun er der og kan det, sier Ragnfrid Llano til NRK.