En falsk dikotomi om ekstremismeMina AdampourLege og forfatter Foto: Instagram/Pete HegsethMed presist språk og spesifikke angivelser av hva man sikter til, unngår man å sette grupper opp mot hverandre.Publisert: 12.08.2026 07:00I diskusjonen om den påståtte berøringsangsten overfor islam (-isme) fortsetter høyreekstremisme å bli satt opp som motsatsen til begrepskonstruksjonen islam i en eller annen variant. Vel å merke uten noen definisjoner.Høyreekstremisme og islamisme er også de to hovedformene for ekstremisme som vestlige etterretnings- og sikkerhetstjenester opererer med, og som mediene og akademia i stor grad speiler i sin diskurs. Problemet med denne dikotomien er at den ene ekstremismekategorien har en politisk markør, mens identitetsmarkøren i den andre er religiøs. Derfor blir det feil av Maryam Iqbal Tahir 1. august å sidestille muslimske miljøer og høyresiden når hun påstår at begge går i forsvar når noen retter pekefingeren mot dem. Det ene er en religiøs minoritetsgruppe. Det andre er et politisk miljø. Ekvivalenten til å kreve et oppgjør med ideologi blant muslimer er å kreve et oppgjør innad i andre trossamfunn når noen med deres tro, eller ikke-tro, gjør noe ille.Mer voldelig?Når bare en religiøs gruppe får sine voldstilsluttende holdninger, som er definisjonen på ekstremisme, knyttet til sin religion, vil folk flest naturlig nok anta at akkurat den religionen er mer voldelig enn de andre. Effekten av denne diskursen er også at muslimers problematiske adferd forklares med religion, mens andres forklares politisk. Høyreekstremisme forklares for eksempel av PST med graden av innvandring.Den amerikanske norskættede krigsministeren Pete Hegseth og andre i den amerikanske administrasjonen begrunner sin aggresjon i religiøse termer. Anders Behring Breivik hadde 62 direkte bibelreferanser i manifestet sitt. Like fullt holder vi ikke kristne i Norge til ansvar; vi sier i beste fall at de misbruker religionen.Hadde vi gjennomgående forklart Breiviks vold med kristendommen i kreative begrepskonstruksjoner, hadde kirken blitt nedringt med forespørsler om sitt ståsted når det gjaldt for eksempel folkerettsstridige bosetninger og angrepskriger. Det blir den heldigvis ikke.Vær presisNår førsteamanuensis Cathrine Thorleifsson 31. juli gir Høyres andre nestleder Ola Svenneby rett i at vi må kunne snakke tydelig om ekstrem islamisme uten å frykte at vi stigmatiserer muslimer, overses denne konteksten. Det er riktignok ikke sikkert at de som bruker betegnelsen «islamist» og dens varianter, mener å stigmatisere, men effekten blir like fullt det, så lenge man ikke konsekvent betegner voldstilhengere med utgangspunkt i troen deres på tvers av religion.Da vil noen spørre seg: Hva skal vi kalle ideologisk motiverte muslimske voldsutøvere? Her er forslaget å være så presis som mulig. Hvis det er IS eller Al-Qaida en refererer til, skriv det. Skriv for eksempel «muslimske ekstremister som støtter tankegodset til IS/Al-Qaida. Er volden motivert av homohat, bruk betegnelsen homofiendtlig vold ført av den aktuelle utøveren.Med presist språk og spesifikke angivelser av hva en sikter til, unngår en å sette grupper opp mot hverandre – og i verste fall advare mot gruppers eksistens som noe potensielt og fremtidig farlig for den vestlige sivilisasjonen.