Vi er blitt flinkere til å hjelpe babyer med å overleve. Men kampen mange kjemper etter fødselen, er usynlig og normalisert. Foto: PrivatNorge gjør allerede mye riktig, men vi kan gjøre mer.Publisert: 05.08.2026 12:19Etter to spontanaborter og et svangerskap preget av svangerskapsdiabetes gjorde jeg det jeg alltid gjør når jeg møter usikkerhet: Jeg leste. Fødsel ble mitt neste forskningsprosjekt. Jeg overbeviste meg selv om at kunnskap ville gjøre meg forberedt.Det gjorde den ikke.Den første timen etter fødselen beskrives som «den gylne timen», når mor og barn ligger hud mot hud og begynner livet sammen. Min gylne time ble tilbrakt på et operasjonsbord etter en traumatisk fødsel. Da jeg våknet flere timer senere, fortsatt bedøvet, spurte en sykepleier om hun skulle hente mannen min og den nyfødte datteren vår.La meg sove, svarte jeg.Jeg har ofte tenkt på det svaret. Ikke fordi jeg ikke ønsket å møte datteren min, men fordi kroppen min hadde nådd grensen. Fikk hjelp av privat forsikringSom førstegangsmor trodde jeg fødselen ville bli det vanskeligste. Det var den ikke.Ukene som fulgte, var preget av sykehusinnleggelser, fysioterapi, psykoterapi, kroniske smerter og et desperat forsøk på å bli frisk samtidig som jeg lærte å ta vare på en nyfødt. Ironisk nok var det privat helseforsikring som ga meg rask tilgang til bekkenbunnsfysioterapi, gynekologisk oppfølging og psykolog. Slik behandling bør ikke avhenge av privat forsikring i et universelt helsevesen.Anwesha DuttaSeniorforsker og politisk økolog ved Chr. Michelsens Institutt (CMI) i Bergen. Dutta kommer opprinnelig fra India og bor i Bergen sammen med ektemannen og datteren.Hun skriver debattinnlegget på egne vegne. Jeg trodde at norske kvinner hadde knekt koden.Da jeg begynte å dele min egen historie, oppdaget jeg i stedet at mange bar på de samme erfaringene: fødselsskader, ammeproblemer, fødselsdepresjon og kroniske smerter. Kampen var ikke uvanlig. Den var blitt usynliggjort og normalisert.Skal klare seg selvNorge er et av verdens beste land å få barn i. Foreldrepermisjonen er sjenerøs, og svangerskaps- og fødselsomsorgen er av høy kvalitet. Likevel blir måneder med tett oppfølging under svangerskapet etterfulgt av en forventning om at foreldre i stor grad skal klare seg selv.Innvandringspolitikk er også familiepolitikk: Den kan holde familier adskilt når de trenger hverandre mestVi er blitt flinkere til å hjelpe babyer å overleve, men ikke til å støtte menneskene som skal oppdra dem.For mange er de første årene som foreldre preget av søvnmangel, et uavbrutt omsorgsansvar, endeløse infeksjoner og lite tid til å hente seg inn. Mine foreldre, som bor i India, kunne ikke bare sette seg på et fly da jeg trengte dem mest. Et besøk til Norge innebærer kostbare flybilletter, lange visumbehandlingstider og en 24 timer lang togreise til nærmeste visumsenter. Innvandringspolitikk er også familiepolitikk: Den kan holde familier adskilt når de trenger hverandre mest.Norge kan gjøre merNorge gjør allerede mye riktig, men vi kan gjøre mer: bedre rehabilitering etter fødsel, subsidiert praktisk hjelp i hjemmet, avlastning for småbarnsfamilier og politikk som gjør det mulig å opprettholde omsorgsnettverk på tvers av grenser. Dette er investeringer i menneskene som skal oppdra neste generasjon. Foto: PrivatSpørsmålet er om vi er villige til å flytte omsorg fra å være en privat byrde til å bli et felles ansvar, understøttet av offentlig politikk.