Så lenge en aggressor ser at trusler virker, har han liten grunn til å bry seg om forhandlinger og vår «vilje til fred». Foto: Alexander Kazakov, Reuters/NTBJon KværneTidligere gjesteforsker, Institutt for forsvarsstudierPublisert: 22.07.2026 22:00I Aftenposten 1. juli, 8. juli og 20. juli diskuterer Kai Eide, rådgiver i Agenda, og jeg forskjellige måter Vesten kan støtte Ukraina på. Eide vektlegger forhandlinger. Jeg fremhever militær støtte som en sikrere metode dersom vi ønsker å stoppe aggressoren.I sitt tilsvar unnlater Eide å svare på mitt hovedpoeng: De som krever forhandlinger, må først vise at aggressoren faktisk har «vilje til fred», eventuelt hvordan aggressoren kan presses til å søke fred. Hvis vi mister dette av syne, risikerer vi at forhandlingene utvikler seg til press på den angrepne part. Slike skinnforhandlinger kan i sin tur komme i veien for virksomme tiltak.Igjen trekker vi lærdom fra Bosnia: Sommeren 1993 ønsket USA å bruke militærmakt mot serberne, men fredsmeglerne motsatte seg. Vi lar Eide komme til orde (fra boken «De tusen dagene: fredsmeklere på Balkan», Kai Eide og Thorvald Stoltenberg): «Diskusjoner rundt bruk av fly kunne bare føre til at muslimene fortsatte krigen (...) I stedet måtte vi forsøke å vri debatten over på hvordan Nato kunne bidra til å gjennomføre en fredsavtale (...) Taktikken virket. Etter elleve timers diskusjon kom Nato-rådet med en uttalelse som forsåvidt ikke inneholdt noe særlig nytt.» Krigen trakk ut i to år til, før militærmakt endelig avgjorde saken. Som megler var Eide selv med på å forme denne situasjonen, han kan ikke bare skylde på stormaktene.Tilbake til Ukraina: I 2023 uttrykte Eide skepsis til å la Ukraina få F-16-fly og fremhevet idéen om å «realitetsorientere Zelenskyj». Eides beveggrunn var frykten for eskalering: «Jeg tror krigen har kommet til et punkt hvor Putin kan føle seg så presset at enda flere irrasjonelle handlinger kan inntreffe.» Eides analyse traff ikke i 2023, men han gjentar den ufortrødent i dag: En presset Putin kan «markere at en grense er nådd».Trusselen om irrasjonell eskalering er et av Kremls favorittargumenter gjennom årtier. Vi skal vokte oss vel for å la det få forme vår politikk og true oss til «forhandlinger». Som før: Vi må mobilisere vilje til motstand, bygge opp egne kapasiteter og styrke Ukraina i landets motstandskamp.