En prinsesse og fire kongerTrond Norén IsaksenHistoriker og forfatter Foto: Thomas Bjørnflaten, NTBDet lages ikke lenger kongelige som prinsesse Astrid.Publisert: 11.09.2026 15:28«Ja, tenk, nå har vi bare Astrid.» Det var en replikk som ifølge «Alle Kvinners blad» ofte falt våren 1954. I april hadde kronprinsesse Märtha dødd, bare 53 år gammel. Året før hadde prinsesse Ragnhild giftet seg og flyttet til Brasil. Dronning Maud var død for lengst.Prinsesse Astrid sto igjen som eneste kvinne i kongehuset og som førstedame ved farfaren Haakon VIIs side. Hun var 22 år, like gammel som kronprinsesse Ingrid Alexandra er nå.Følte hun seg uerfaren, spurte jeg da jeg skrev biografien om henne, «Kvinne blant konger». «Ja, herlighet, jeg hadde jo vært skolepike!» Men det var bare å brette opp ermene. Hendte det at hun ønsket at hun hadde fått slippe? «Nei, det var jo ingen andre. Egentlig er det et så dumt spørsmål at jeg ikke kan svare på det. Det var rett og slett ikke noe alternativ.»Trond Norén IsaksenHistoriker og forfatter av biografien om prinsesse Astrid.For prinsesse Astrid var det en selvfølge at plikten kom foran lysten. I trekvart århundre representerte hun kongehuset og Norge, men det lå egentlig ikke i kortene at hun skulle spille en fremtredende rolle.Fra hun var åtte til hun var 13, levde hun et forholdsvis stille liv i USA uten mange kongelige forpliktelser. Hjemkomsten til Norge i juni 1945 og møtet med de enorme, jublende folkemengdene ble en vekker for henne og søsknene. Foto: NTBNå ble det tydelig at det var noe spesielt med dem, og at det hvilte et annet ansvar på dem enn på andre barn og ungdommer.Morens sykdom ble retningsgivendeAlvoret kom tidligere enn forventet. I 1947 ble kronprinsesse Märtha smittet med hepatitt, som slo ut som gulsott i 1950 og etter hvert utviklet seg til skrumplever. Det forandret Astrids liv.«Det er i hvert fall viktig for meg at de ikke må gjøre noe annerledes på grunn av min situasjon», sa daværende kronprinsesse Mette-Marit om de voksne barna sine i 2025. Forrige gang en kronprinsesse ble alvorlig syk, var tankegangen helt annerledes. Da kronprinsesse Märtha ikke lenger maktet å utføre alle oppgavene sine, måtte barna trå til for hjelpe til med å holde hjulene i gang i kongehuset. Foto: NTBDet ble også retningsgivende for Astrids utdanning. Høsten 1950 ble hun sendt til Universitetet i Oxford. «Mor var syk allerede da, og man mente at jeg ikke burde være borte i mer enn to år», fortalte hun. «Og det var bare ett kurs som gikk over to år, så da måtte jeg ta det. Det besto av økonomi, filosofi og politisk historie, og det var ikke akkurat mine fag. Det var veldig tungt, men det var bare sånn det var.»Kongens høyre håndDa prinsesse Ragnhild og Erling Lorentzen dro fra Skaugum etter bryllupet i mai 1953, brøt prinsesse Astrid sammen i krampegråt. «Jeg tror at da gikk det opp for meg at nå var det opp til meg», sa hun.11 måneder senere mistet hun moren sin. «Det føltes som et stort ansvar å være førstedame og kongehusets eneste kvinnelige representant», mintes hun. «Det var jo et voldsomt ansvar. Og så følte man seg utilstrekkelig på alle bauger og kanter.»Nå var det hun som var vertinne ved statsbesøk og arrangementer på Slottet. Hun åpnet utstillinger og basarer, dro på offisielle reiser i inn- og utland, overtok en del av morens beskytterskap og dessuten rollen som husfrue på Skaugum.For den ensomme enkemannen som i 1957 ble kong Olav V, var prinsesse Astrid en viktig støttespiller. «Hun var hans høyre hånd den gangen», sa kong Harald da jeg skrev biografien om søsteren. «[…] Jeg tror det gjorde overgangen lettere for ham da han overtok som konge enn det ville ha vært om han hadde vært helt alene.»En skandaleDa søsteren giftet seg med en ikke-kongelig, var prinsesse Astrid overbevist om at hun ikke ville kunne gjøre det samme. Men det krydde ikke av prinser, og de som fantes, så hun sjelden noe til. Kjærligheten fant hun i forretningsmannen og seileren Johan Martin Ferner, men det drøyde flere år før kong Olav ga samtykke til ekteskapet.Ferner var ikke bare like lite kongelig som Lorentzen, men hadde også et kort ekteskap bak seg, og den gangen var skilsmisse en skandale. Da forlovelsen ble kunngjort i november 1960, ble det bråk. «Den verste stormen Kongehuset har vært oppe i», kalte Dagbladet det. På lederplass frakjente Vårt Land prinsessen enhver modenhet, fornuft og ansvarsfølelse. Foto: NTBFra noen hold ble det fremmet krav om at hun skulle trekke seg som førstedame, men det fantes ikke noe alternativ. «Hvem skulde det ellers være? Overhoffmesterinnen? Stortingspresidentens frue??» skrev kong Olav.Noen mente at kongen kun samtykket fordi kronprins Harald snart skulle gifte seg, men det drøyde helt til 1968 før konge og regjering under tvil godtok Sonja Haraldsen. Inntil da forble Astrid førstedame. Men da hun giftet seg, frasa hun seg apanasjen. Deretter jobbet hun gratis.Strevde med helsenMens hun fortsatt var førstedame, fødte prinsessen tre barn. Ved hjelp av en au-pair og en vaskehjelp tok hun seg av hus og hjem, og i tillegg viet hun mye tid til sin skrøpelige svigermor. Dessuten strevde hun selv med helsen.I 1958 hadde hun ledsaget kong Olav på signingsferden. I Ålesund ble de gående i våte og kalde klær i flere timer etter en kjøretur i åpen bil i regnet. Tre dager senere følte prinsessen smerter i fingre, ben og ledd mens hun sto på broen da Kongeskipet seilte inn til Stavanger. Skipslegen konstaterte giktfeber og beordret øyeblikkelig sykmelding, men kong Olav la ned veto. Hun hadde vist seg på broen, og derfor måtte hun gjennomføre dagens program, sa han.Giktfeberen ga henne store helseproblemer, og de neste 40 årene gikk hun stadig med krykker. Først i 2000 fikk hun tatt knekken på plagene ved hjelp av akupunktur. «Hun jobbet så hardt at det gikk ut over fysikken», sa kong Harald. «Der har vi dette med pliktfølelsen hennes. Hun sto på helt til det sa stopp og fortsatte enda lenger etter at det hadde sagt stopp.»«Vikar» på ubestemt tidNår vi vet hvor vanskelig det var for dronning Sonja å hamre ut en kvinnerolle på Slottet, kan man spørre om prinsesse Astrid kunne ha gjort mer for å gi førstedamerollen større spillerom og fastere rammer. Men dette var ikke lett for en som bare var «vikar» på ubestemt tid, og kong Olav praktiserte ikke kollektiv ledelse. «Det var nok ikke så greit å få utført alle de oppgavene hun så lå der», har dronningen sagt om kvinnen hun etterfulgte som førstedame.Det var aldri nei i hennes munn når hun ble bedt om å gjøre noe, sa kong HaraldPrinsesse Astrid følte det ikke som et tap å gi fra seg posisjonen. «Det er feil å si at det var en lettelse, men det gjorde livet lettere for meg», sa hun. I årene som fulgte, ble det to barn til, men ettersom barna vokste opp, tok hun igjen på seg flere representasjonsoppgaver i inn- og utland.Særlig på 1990-tallet, da kronprins Haakon og prinsesse Märtha Louise var under utdanning og bosatt utenlands, trådte prinsesse Astrid ofte til. Det var aldri nei i hennes munn når hun ble bedt om å gjøre noe, sa kong Harald. Foto: Bjørn-Owe Holmberg, NTBPrinsesse Astrid forsto alltid at for kongelige finnes det noe i livet som er større enn en selv. Det var aldri noen grunn til å stille spørsmålstegn ved hennes pliktfølelse, dømmekraft eller rolleforståelse. Hun var ubrytelig lojal mot kongen og landet. Hun glemte aldri hvem hun representerte, og brukte aldri posisjonen sin for egen vinnings skyld.Hun var ikke blant dem som sutret offentlig over hvor forferdelig det er å være kongelig. Selvmedlidenhet var fremmed for henne. Hun forsto kanskje bedre enn noen andre at kongefamiliens privilegier er belønningen for forpliktelser, at forpliktelsene er prisen for privilegiene, og at de to tingene aldri kan skilles ad.Portrettnåler med bilder av tre kongerLike før 90-årsdagen i 2022 brakk prinsesse Astrid lårhalsen. Men at hun ble avhengig av rullestol, hindret henne ikke i å utføre offisielle oppdrag og avlaste det aldrende (men yngre) kongeparet og den hardt arbeidende kronprinsen. Hun fulgte opp Sanitetskvinnene, Dissimilis, Norsk Totalforsvars Forum og de andre beskytterskapene sine, klippet snorer, heiet frem idrettsutøvere og gikk sjelden glipp av en slottsmiddag. Foto: Heiko Junge, NTBTil galla stilte hun med tre husordener – portrettnåler med bilder av kongene Haakon VII, Olav V og Harald V. De andre kongelige kvinnene bærer kun den nåværende kongens husorden, men prinsesse Astrid insisterte på å bære tre – et synlig bevis på at hun hadde tjent tre konger gjennom trekvart århundre. Hun rakk også å oppleve den fjerde, Haakon VIII.Nå har vi ikke lenger Astrid. Kongehuset og Norge er fattigere uten henne, for det lages ikke lenger kongelige som prinsesse Astrid.