Sorgen minner langt mer om den landesorgen som preget den norrøne gudeverdenen etter Balders død. Foto: Stig B. HansenHans Jacob OrningProfessor i middelalderhistorie, Universitetet i OsloPublisert: 04.09.2026 14:52I disse dager går diskusjonene høyt om borgfred – en avtale om ikke å snakke om politikk etter kongens død. I denne betydningen har borgfred vært brukt de siste 100 årene, helt siden tyske politikere etter utbruddet av første verdenskrig ble enige om å bilegge politiske stridigheter fordi landet var blitt involvert i krig.Men borgfred var opprinnelig noe helt annet. I middelalderen var det helt konkret den freden som gjaldt innenfor en borg. Begrepet ble brukt for å forby feider, særlig i Det tysk-romerske keiserriket, der adelen hadde rett til å føre feider mot hverandre.Aldri viktig i NorgeI Norge var imidlertid ikke borgfred noe viktig begrep i middelalderen, ganske enkelt fordi riket ikke hadde effektive borger før langt ut i senmiddelalderen. Vikingtidens enkle borger ble raskt dysfunksjonelle. Kong Sverre forsøkte sent på 1100-tallet å bygge borger i de største norske byene, men borgene var små og enkle å innta – og rive. Det var ikke før Håkon 5. Magnusson satte i gang en storstilt borgbygging rundt år 1300, at borger i europeisk forstand kom til landet. Men en borg som Akershus hadde først og fremst symbolsk betydning, den var knapt nok utsatt for militære trefninger. Borgfred ble derfor aldri noe viktig begrep i Norge, og det er ikke brukt i noen norske lover.Et merkelig begrepSelve logikken bak borgfred er imidlertid dypt forankret i middelalderens tenkemåte, også i Norge. Borgfred bygger på en tanke om at det skal herske særskilt fred på et bestemt sted. Bakgrunnen er at det i resten av samfunnet ikke var «fred» i vår forstand av ordet. Fred er egentlig et ganske merkelig begrep, for det betegner en situasjon der det er forbudt å utøve vold. Men i middelalderen, som i de fleste andre historiske samfunn, var voldsbruk noe som ikke var begrenset til én instans, slik det er i dag, der staten har voldsmonopol. Vold var noe alle hadde rett til å ty til, under visse forutsetninger. Middelalderlovene forsøkte ikke å forby voldsbruk, men å regulere den.Fred forutsetter med andre ord at det finnes en instans som kan opprettholde freden, og som derfor også kan bryte den gjennom å gå til krig. Dikotomien mellom krig og fred er i dag selvsagt og dagligdags, fordi staten i flere hundre år har hatt voldsmonopol. Men i middelalderen var dette en fremmed tanke. Fred var noe man i beste fall kunne etablere for visse områder og til visse tider.Freden varierteNorske middelalderlover bruker et begrep som i dag ikke finnes i vårt språk lenger, «grid», om en fred som gjaldt under visse forhold der det var særlig graverende å bruke vold. Gridet gjaldt kirke, ting, hjemmet og – noe mer overraskende – ølhus.Det norske riket var ikke én enhetlig fredssone, men inndelt i mange ulike soner der freden varierteFolk som sloss, skadet eller drepte andre på slike steder, fikk skjerpet straff, der ubotamål (fredløshet) var den strengeste. I Kristian 5.s norske lov fra 1687 ble denne særskilte freden utvidet til vei og plog, men altså ikke til borg. Det norske riket var ikke én enhetlig fredssone, men inndelt i mange ulike soner der freden varierte.Lanserte ideen om landefredI Europa finner vi denne tanken om å skape særskilte fredssoner i den såkalte Gudsfredsbevegelsen på 1000-tallet. Bevegelsen var et svar på det kirken oppfattet som ufredelige og voldelige samfunnsforhold i det historikere ofte omtaler som føydalsamfunnet. Kirken forbød for eksempel vold i kirker til visse tider, som på helligdager og om natten, og mot visse personer, som kirkens menn. Kirken stemplet voldsbruk som ikke hadde et religiøst formål (korstog, straff for brudd på Gudsfreden), som illegitimt, og kongene så raskt potensialet som lå i dette synet. De tysk-romerske keiserne, som hadde begrenset sine fredsambisjoner til borgfreden, lanserte nå ideen om «landfriede» – landefred. I Norge var ikke veien lang til en «kongsfred», en forløper til den moderne freden som er universell og håndhevet av staten. Men det var altså innenfor kirken den fremste impulsen til denne generelle fredstanken oppsto.Ingen norske røtterAvstanden mellom ideal og virkelighet når det gjaldt håndhevelsen av lande- eller kongsfreden, var imidlertid enorm. Det gjaldt særlig i det vidstrakte og desentraliserte tysk-romerske riket, der adelen fortsatte med sine feider langt inn i tidlig nytid. 1800-tallets dueller er et sent utslag av denne æreskodeksen. Kanskje er det derfor begrepet, mot alle odds, har overlevd til i dag.Det er likevel underlig at vi i dag snakker om «borgfred» etter kong Haralds død. Begrepet har ingen norske røtter og er forankret i en rettsforståelse som forsvant for over 200 år siden.Lokes straffSorgen etter kong Haralds død minner langt mer om den landesorgen som preget den norrøne gudeverdenen etter Balders død. Da sørget gudene så hardt at Balder skulle få vende tilbake til de levende hvis alle gråt. Men guden Loke, som også var ansvarlig for Balders død, forpurret det ved å nekte å felle en tåre, og Balder forble i dødsriket. Gudenes straff på Loke var formidabel: Han ble lenket til et berg med sønnens tarmer som lenker, og en orm dryppet eter over ansiktet hans helt til ragnarok. Det er kanskje ikke rart at få politikere tør å utfordre landesorgen.