Trygg økonomisk styring, men hvorhen? Foto: Siw PessarNorge trenger en debatt om den økonomiske politikkens samfunnsmål. Velgerne fortjener å ta en større del i denne debatten.Publisert: 02.09.2026 08:00Partilederdebatten under den årlige Arendalsuka er et slags startpunkt for den politiske høsten. I den delen av årets debatt som handlet om økonomi, ga partilederne sine svar på hvordan de skulle hjelpe velgerne gjennom dyrtid og krisestemning.Det er rimelig at en partilederdebatt dreier seg om lommebokspørsmål her og nå. Samtidig formes de politiske forslagene ut fra ideer om hvordan ting henger sammen: Hva slags samfunn vil vi leve i, og hva skal til for å gjøre disse veivalgene? Det er et demokratisk problem dersom debatten om økonomisk politikk så å si aldri gir rom for åpen meningsbrytning om retning.At det finnes en bred nysgjerrighet rundt økonomien, fikk vi mer enn antydet i fjor, da Martin Bech Holtes bøker «Landet som ble for rikt» og «Alternativt statsbudsjett» ble bestselgere. Bøkene forteller en sammenhengende historie om norsk økonomi. Dessverre er denne fortellingen – om særnorske produktivitetsproblemer, en offentlig sektor som «eser ut» og et akutt forfall i arbeidsmoralen – full av misvisende omgang med fakta.En rettferdig fordelingspolitikk sammen med en gjennomtenkt næringspolitikk er det som kan gjøre samfunnet vårt rikere innenfor naturens tålegrenserTre utfordringerI antologien «For rikt for hvem?» diskuterer jeg og flere andre langsiktige problemer og utfordringer i norsk økonomi. Vårt felles utgangspunkt er nettopp at det er viktig å diskutere de mulige veivalgene – med utgangspunkt i et solid faktagrunnlag. Sett i dette lyset er det tre temaer jeg mener fortjener å bli løftet frem:Konsentrasjonen av formue vokser og forskjellene økerDebatten om formuesskatt, som ble ført frem mot stortingsvalget i 2025, fortsetter å skygge for en større dragkamp om forståelsen av den samfunnsøkonomiske virkeligheten. Regjeringen har prøvd å pakke konflikten vekk i en skattekommisjon. Svaret på høyresidens offensiv blir da i beste fall små endringer av grenser og prosentsatser. Men en økende konsentrasjon av store formuer, gir opphav til negative effekter på både økonomien og demokratiet. En slik konsentrasjon risikerer å vri ressursbruken i økonomien bort fra produktive investeringer og innovasjon. Den driver opp prisene på aktiva, deriblant bolig, noe som ikke minst rammer store deler av yngre generasjoner. Og den gir uforholdsmessig stor makt til et fåtall til å påvirke den politiske dagsordenen og kanalene for offentlig meningsdannelse. En progressiv regjering burde kunne si at dette er et samfunnsproblem som den ønsker å ta tak i, for deretter å finne pragmatiske løsninger.Offentlige tjenester sultefôresOffentlige utgifter som andel av den norske økonomien har ikke «est ut». Andelen har tvert imot vært bemerkelsesverdig stabil de siste tretti årene. Vi har i dag et system som prioriterer vekst i privat konsum – der forskjellene mellom ulike grupper øker heller enn å minke – fremfor å møte voksende behov i de felles velferdstjenestene. Offentlig sektor tilbyr tjenester som er arbeidsintensive; de kan ikke «effektiviseres» på samme måte som innenfor industri og handel. Det er derfor naturlig at en større del av samfunnets samlede ressurser brukes der. Likevel fremstår det i dag som nærmest utenkelig å tilpasse skatte- og arbeidsmarkedspolitikken til behovene i velferdsvirksomhetene, til tross for at det er dette som så mange nordmenn i bunn og grunn ønsker og forventer.Nasjonal industripolitikk er ikke rigget for fremtidenÅ legge om til en mer bærekraftig økonomi er et skjebnespørsmål. For Norge, der utvinning og eksport av fossile brensler er en viktig del av næringsstrukturen, innebærer det særlige utfordringer. Den ledende politiske kraften på høyresiden – Fremskrittspartiet – har nå gjort kampen mot klimatiltak til en sentral identitetssak. Et progressivt svar som tar høyde for reelle interessekonflikter, er mer komplekst å formulere. Men det svaret kan ikke bare være et håp om at «korrekte» markedspriser skal ordne industriell omstilling og holdbare forbruksmønstre. Verdiskaping skjer i fellesskap. En rettferdig fordelingspolitikk sammen med en gjennomtenkt næringspolitikk er det som kan gjøre samfunnet vårt rikere innenfor naturens tålegrenser. Dette er samfunnsøkonomiske spørsmål: Hvordan og på hvilke områder skal produktiviteten forbedres? Hvilke typer investeringer og institusjoner er det som trengs for å fremme innovasjon, verdiskaping og økologisk resiliens i fremtiden?Det norske demokratiet fortjener en kunnskapsbasert økonomisk-politisk debatt som involverer flere. Her har ikke minst fagbevegelsen og andre demokratiske sammenslutninger en viktig rolle å spille. Så kanskje det også gjør en forskjell for kommende partilederdebatter og valgkampsdagsordener.