Ingen pårørende skal måtte bruke den siste tiden med den de elsker på å kjempe mot byråkrati

Han døde ikke raskt nok for systemet Foto: PrivatPolitikere snakker ofte om at flere skal få dø hjemme. Det høres fint ut. Men virkeligheten er mer komplisert.Publisert: 20.08.2026 15:16 | Oppdatert: 20.08.2026 15:40Min samboer døde av uhelbredelig kreft, 58 år gammel.I ukene før han døde, ble han sendt mellom institusjoner fordi han brukte for lang tid på å dø. Til tross for at Radiumhospitalet vurderte at han hadde kort forventet levetid, levde han i ytterligere to måneder og 17 dager. Det virket som om systemet ikke hadde plass til mennesker som ikke døde raskt nok.Når alvorlig syke og døende mennesker blir et økonomi- og logistikkproblem, er det ikke enkeltmennesker som svikter. Det er systemet.I hans siste uker ble han sendt rundt i helsevesenet som en pakke ingen egentlig hadde plass til. Fra Radiumhospitalet til Lovisenberg. Fra Lovisenberg til Lilleborg helsehus. Etter en kamp med bydel Nordre Aker havnet han til slutt på Solvang lindrende enhet. Min samboer gjorde det døende mennesker i vårt helsevesen egentlig ikke «skal» gjøre: Han døde ikke innen 14 dagerFor alvorlig syke og døende mennesker er stabilitet avgjørende. Man trenger trygghet, kompetent lindring og mennesker rundt seg som har tid til og erfaring med å håndtere både den medisinske og den menneskelige siden av livets slutt. I stedet opplevde vi et system der institusjoner må sende pasienter videre på grunn av økonomi og plassmangel. Dør du ikke raskt nok, må du videre.Det er ikke bare uverdig. Det er en systemfeil.To uker, så må du videreLovisenberg Lindring og Livshjelp er en spesialisert palliativ sykehusavdeling, laget for kortvarige og avanserte opphold for pasienter med kompliserte lindringsbehov. Oppholdene er derfor som hovedregel tidsbegrenset til rundt 14 dager.Problemet er ikke at pasienter etter hvert må videre fra Lovisenberg. Problemet er at Oslo nesten ikke har steder med tilsvarende kompetanse å sende dem til.For pasienter med uhelbredelig kreft i livets siste fase og med kompliserte lindrende behov er det ofte nettopp etter disse ukene at den mest krevende fasen begynner.Min samboer gjorde det døende mennesker i vårt helsevesen egentlig ikke «skal» gjøre: Han døde ikke innen 14 dager. Han var 58 år. Hjertet hans var sterkt. Kroppen holdt ut lenger enn systemet tilsynelatende hadde planlagt.Når man er relativt ung, kan selve dødsprosessen ta lengre tid. Det betyr ikke at behovet for lindring er mindre, tvert imot. Den medisinske behandlingen kan være komplisert og den psykiske belastningen enorm. Likevel måtte han videre.Men hvor?16 plasser for en hel byNår pasienter med kompliserte lindrende behov skrives ut fra sykehus, finnes det i praksis kun én kommunal lindrende enhet i Oslo: Solvang helsehus.Der er det 16 plasser for en by med over 700.000 innbyggere. Flere av plassene er dessuten reservert bydeler som har valgt å kjøpe plasser ved Solvang. Ikke alle Oslos 15 bydeler har gjort det. For vår bydel, Nordre Aker, som ikke har faste plasser på Solvang, virket situasjonen nærmest som en økonomisk krise for bydelen. Valget syntes å stå mellom et dyrere lindrende tilbud og et billigere helsehus. Aller helst ville de sende ham på et pleiehjem.Helsehusene er ikke laget for detteNår det ikke finnes plass på lindrende enhet, sendes pasienter ofte til vanlige helsehus. Helsehusene er først og fremst laget for rehabilitering og korttidsopphold for pasienter som skal tilbake til hverdagen. De er ikke bygget for avansert lindrende behandling og har ofte hverken kapasitet eller kompetanse til å håndtere kompliserte medisinske og psykiske behov hos døende pasienter.Ingen døende mennesker skal måtte bli sendt frem og tilbake mellom institusjoner fordi systemet mangler plasserÅ dø av kreft som relativt ung er ofte noe annet enn å dø av alderdom. Kroppen kan være sterk nok til å holde ut lenge, samtidig som kreften ofte gir store smerter, kompliserte behandlingsbehov og en enorm psykisk belastning.Dette krever kompetanse, kontinuitet og et miljø rigget for avansert lindring.Vanlige helsehus er ikke laget for dette. Å sende alvorlig syke og døende dit kan bety at de tilbringer sine siste dager under forhold som ikke er verdige. Ingen burde måtte dø slik.Et vedtak som ikke gir meningI vår situasjon fattet bydelen vedtak om at en alvorlig syk og døende pasient med komplisert medisinsk behandlingsbehov skulle sendes til Lilleborg helsehus.Til tross for tydelig faglig vurdering fra Lovisenberg Lindring og Livshjelp om at min samboers behov ikke kunne ivaretas på et vanlig helsehus, vurderte saksbehandleren i bydelen det annerledes. Det reiser et ubehagelig spørsmål: Blir faglige vurderinger tillagt nok vekt når bydelene skal avgjøre hvor døende pasienter skal oppholde seg? Det er ingen tvil om at bydelens økonomi får for stor betydning i slike vurderinger. Når vurderingene fra spesialiserte lindrende enheter ikke ser ut til å være avgjørende, er noe alvorlig galt.Ikke alle kan dø hjemmePolitikere snakker ofte om at flere skal få dø hjemme. Det høres fint ut. Men virkeligheten er mer komplisert.Noen bor alene. Noen har en bolig som ikke er fysisk egnet. I mange tilfeller er den lindrende behandlingen så komplisert at den ikke kan gjennomføres hjemme.Ved avansert kreft med store smerter og kompliserte medisinske behov kan det også oppleves utrygt å være hjemme. Min samboer var redd for ikke å få hjelp raskt nok dersom noe skjedde. Når smerter, pustevansker eller akutte komplikasjoner kan oppstå når som helst, er det ikke vanskelig å forstå den frykten.Ingen alvorlig syke mennesker skal måtte tilbringe sine siste uker i konstant uro for om hjelpen rekker frem i tide. Da må det finnes gode alternativer, som Solvang lindrende enhet, og det må finnes langt flere plasser. Ikke minst må alle bydeler i Oslo ha en fast plass der.Politikk er prioriteringerNår tilbudet til alvorlig syke og døende er så svakt, er det et politisk ansvar.Oslo burde hatt flere lindrende enheter. Ideelt sett burde hvert helsehus hatt en egen lindrende avdeling med kompetanse på avansert palliasjon.Når Oslo har bare 16 lindrende plasser for over 700.000 innbyggere, sier det noe om hva som prioriteres, og hva som ikke gjør det.De siste ukeneMin samboer er død nå. Men jeg klarer ikke å slippe tanken på hvordan de siste ukene av livet hans ble håndtert. Tanken på hvor redd han var for å bli kastet ut, helt til det siste.Ingen døende mennesker skal måtte bli sendt frem og tilbake mellom institusjoner fordi systemet mangler plasser.Ingen pårørende skal måtte bruke den siste tiden med den de elsker på å kjempe mot byråkrati. Verdighet i livets sluttfase burde være en selvfølge i et rikt land som Norge. Da må vi slutte å organisere helsevesenet som om døende mennesker først og fremst er et økonomi- og kapasitetsproblem.Aftenposten har vært i kontakt med Nordre Aker bydel. De har lest kronikken, men ønsket ikke å benytte seg av sin rett til å svare på kritikken.