Jessie KongSpaltist Foto: PrivatKritikken av Kina bommer hvis den later som om USA og Europa står på sidelinjen.Publisert: 20.08.2026 07:00Kinas eksportbølge sender rystelser gjennom verdensmarkedet, særlig innen elbiler, grønn teknologi og kunstig intelligens. OECD hevder at dette i stor grad skyldes omfattende statlige subsidier, som er langt høyere enn i andre rike land. Samtidig peker kinesiske økonomer på innovasjon og effektivitet som hovedforklaringer.En fersk IMF-rapport viser dessuten at Kina gir betydelig støtte til næringslivet, men også at USA, Canada og EU langt fra står på sidelinjen med rene hender. Kritikken av Kina blir dermed også en debatt om hvem som bruker subsidier, og hvordan. Problemet er ikke subsidier i seg selv, men hvilke subsidier som brukes, hvor de brukes, og hvilke virkninger de har.Kina er ikke alene om subsidierEt av de mest interessante poengene er at Kina langt fra er alene om å bruke staten aktivt for å styrke næringslivet. I perioden 2015 til 2023 utgjorde subsidier i gjennomsnitt rundt 1,8 prosent av verdiskapingen i Kina. Tilsvarende tall var om lag 1,3 prosent i USA, 1 prosent i Canada og 0,6 prosent i EU. Da er det vanskelig å hevde at vestlige land står helt utenfor.Kinas industripolitikk handler derfor ikke bare om mer statlig støtte, men om en mer målrettet og strategisk bruk av den. Det er dette som kan forklare hvorfor landet i økende grad tar markedsandeler innen elbiler, batterier, kunstig intelligens og avansert elektronikk.Spørsmålet er hva subsidiene går tilI stedet for en debatt om hvorvidt stater subsidierer, burde vi heller ha en debatt om hva som subsidieres.Når Kina bygger opp sterke industrimiljøer med statlig støtte, forstås det som et problem. Når USA og Europa gjør noe tilsvarende, omtales det som næringspolitikk, grønn omstilling eller strategisk autonomi.Mens Kina kanaliserer kapital mot teknologier og industrier som forventes å dominere de kommende tiårene, har USA og EU i større grad brukt støtteordninger på etablerte næringer med sterk politisk innflytelse, som for eksempel landbruk. Det betyr ikke at vestlige land ikke subsidierer. Det betyr at de i mange tilfeller subsidierer andre deler av økonomien enn Kina gjør.Debatten handler om dobbeltstandarderDebatten om subsidier handler sjelden bare om subsidiene i seg selv. Den handler også om hvem som mottar dem. Virkemiddelet hylles som strategisk investering når det bygger nasjonale vinnere, men fordømmes som konkurransevridende når rivaler bruker det samme grepet.Det er denne dobbeltstandarden som gjør Kina-debatten så opphetet. Når Kina bygger opp sterke industrimiljøer med statlig støtte, forstås det som et problem. Når USA og Europa gjør noe tilsvarende, omtales det ofte som næringspolitikk, grønn omstilling eller strategisk autonomi.Solindustrien viser poengetTa solindustrien som eksempel. Da Kina gjennom omfattende statlig støtte bygget opp en dominerende solcelleindustri, ble dette i Beijing sett som en strategisk investering i fremtidens energiteknologi. For vestlige konkurrenter, inkludert norske REC Silicon, ble de samme virkemidlene oppfattet som konkurransevridende og en trussel mot markedsgrunnlaget.Det illustrerer kjernen i saken: Subsidier er ikke bare et spørsmål om økonomisk politikk. Det er også et spørsmål om hvem som vinner, hvem som taper og hvem som får definere hva som er legitim næringspolitikk.