Knut Kjær, Oljefondets første sjef, mener fondet nå er så stort at handlingsregelen kan skade norsk økonomi. Kjær advarer mot dagens bruk av oljepenger og ønsker at handlingsregelen skrotes.Han påpeker at Oljefondet gir frihet, men også økt sårbarhet, og mener fremtiden kan bli langt tøffere. – På et eller annet tidspunkt så blir det så mye penger og fondet blir så stort at det begynner å pervertere den økonomiske politikken og de økonomiske incentivene i landet. Jeg er redd Norge er der nå. Ordene tilhører Oljefondets første sjef, Knut Kjær. E24 møter ham før han skal på scenen under Arendalsuka. Temaet er 30 år med oljefond – en historie han kjenner veldig godt, og i aller høyeste grad er en del av. Les ogsåVedder mot AI-gigantene: – Det er klassisk boble 30. mai 1996 ble det satt inn 1.981.128.502,16 kroner på en fondskonto i Norges Bank. I mars 1997 ble en 41 år gammel Kjær ansatt av sentralbanken fra konsernledelsen i Storebrand for å lede prosjektet som skulle bli til Norges Bank Investment Management (NBIM) – avdelingen til Norges Bank som i dag forvalter oljemilliardene. – Vi var jo ingenting da. Alle midlene var i valutareservene, som var svært konservativt plassert i statsobligasjoner, forteller den tidligere oljefondssjefen. F.v: Anders Bennæs i oljefondet, oljefondsjef Nicolai Tangen, ansatte i fondet, Simran Sahajpal og Emily Nathan og tidligere oljefondsjef Kjær sammen med ansatte i fondet på Arendalsuka. Foto: Skjalg Bøhmer Vold / Skjalg Vold Bygget maskinen Jobben til Kjær de første månedene var å forberede Norges Bank på å gå inn i aksjemarkedet, eller bygge «maskinen», som han selv sier. Det var upløyd mark for arbeidsgiveren hans, og NBIM skulle være oppe å gå 1. januar 1998, bare åtte måneder etter at hans første arbeidsdag, forteller han. Kjær under fremleggelsen av Oljefondets første kvartalsrapport i 1998. Foto: Lars Aamodt / NTB Det politiske mandatet den gang var at NBIM skulle investere 40 prosent av verdiene i aksjer – nå er 70 prosent investert i aksjemarkedet. Allerede da var Kjær bevisst på at fondet kunne bli enormt. Prognosene tilsa en størrelse på rundt halvannen gang det norske nasjonalproduktet. 29 år etter er fasit at Oljefondet tilsvarer rundt fem ganger nasjonalproduktet. Han måtte bygge organisasjonen som kunne håndtere disse enorme summene. – En sentralbank har vanligvis ingen systemer, kompetanse eller rutiner for å investere i aksjer. Jobben min var å bygge maskinen og få dette på plass. Fra første stund var han opptatt av at dette ikke kunne bli en vanlig offentlig etat. Det var god stemning etter debatten om Oljefondets 30 år under Arendalsuka. Foto: Skjalg Bøhmer Vold / Skjalg Vold – Hva skal jeg gjøre her? Mange dyktige finansfolk fryktet at NBIM ville bli politisk styrt, byråkratisk og lite relevant for en profesjonell karriere, beskriver Kjær. Han var samtidig skeptisk til deler av den etablerte norske forvalterstanden. Han mente mange var skolert i en gammeldags tradisjon der målet var å plukke de riktige enkeltaksjene som kunne gi sensasjonell avkastning. Selv lette han etter en yngre generasjon som tenkte porteføljer, langsiktighet, risikoeksponering, kostnader og systematisk forvaltning, med andre ord det NBIM holder på med den dag i dag. Fondet skulle i hovedsak følge markedet billig og effektivt, men det var samtidig viktig for Kjær å ha et handlingsrom til å gjøre det bedre enn indeksen. – Mange av de som ville jobbe hos oss i NBIM var av den gamle skolen. Jeg anså ikke dem som kvalifiserte nok. Jeg måtte ned i erfaringsnivå for å finne den type folk som jeg ville ha. En av signeringene Kjær trekker frem er Yngve Slyngstad, mannen som tok over tøylene da han selv ga seg som oljefondssjef i 2007. – Da jeg kontaktet han, spurte han «hva skal jeg gjøre her?». Da kom alle argumentene jeg fryktet om offentlig sektor, sier han og humrer. Kjær hadde 15 minutter på scenen, etter lyttet han til den nye generasjonen NBIM. Foto: Skjalg Vold For å sikre seg Slyngstad og lignende talenter ga han rekke garantier. Slyngstad ble lovet at han skulle få bygge opp sitt eget aksjeteam, og at han skulle få utforme strategien for aksjeforvaltningen i fondet. Samtidig fortalte han de ansatte at det ikke skulle bli overstyring fra hverken Norges Bank eller politikerne. – Det var helt nødvendig for å få talenter på det nivået. – Og du var sikker på at «pitchen» du ga dem kom til å stemme i all overskuelig fremtid? – Nei, jeg solgte noe jeg ikke hadde. Jeg la hodet på blokken, så var det min jobb, sammen med ledelsen i Norges Bank, å sørge for at det faktisk ville skje. Og jeg fikk jo voldsomt god støtte av lederne i Norges Bank. Og Kjær lyktes i å rekruttere de han ville, og i å bygge fondet han ville. Året etter han ga seg, ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavsordenen for «hans innsats for norsk kapitalforvaltning». Vil skrote handlingsregelen Mens E24 prater med han nede ved brygga i Arendal har fondet han bygget over 22.000 milliarder kroner i verdier. Nå retter han en advarsel om hvordan avkastningen i det brukes av norske politikere. Han ønsker regelrett at handlingsregelen skal skrotes. Hovedregelen er at staten over tid skal bruke omtrent 3 prosent av fondets verdi, fordi dette er anslaget for fondets forventede årlige realavkastning. Tanken er at Norge da i prinsippet bruker avkastningen, uten å tære på selve fondskapitalen over tid. Denne regelen skulle opprinnelig løse to problemer, sier Kjær. Nede ved brygga advarte Kjær om handlingsregelen. Foto: Skjalg Bøhmer Vold / Skjalg Vold – Det ene problemet som skulle løses er at når du bare tar ut realavkastningen, så holder du i prinsippet verdien av fondet. Det andre problemet er at du skal unngå Hollandsk syke. Hollandsk syke er et begrep for hvordan store inntekter fra naturressurser kan svekke resten av økonomien. Når staten får mye penger å bruke, kan kostnader og lønninger presses opp, konkurranseutsatt næringsliv svekkes og økonomien bli mer avhengig av ressursinntektene, sier økonomisk teori. – Og vi er på vei dit, er jeg redd. Han ønsker ikke å erstatte regelen med en ny, fast prosentsats. I stedet mener han politikerne må vurdere hvor mye oljepenger norsk økonomi faktisk tåler, og hvordan bruken påvirker arbeidskraft, investeringer, produktivitet og viljen til å skape nye bedrifter. – Vi trenger et ekspertråd i samsvar med OECDs beste praksis for finanspolitiske utvalg som gir uavhengige råd til Stortinget. Norge er blant få land som ikke har dette. Han mener mange har en misforståelse om at Norge er et rikt land fordi vi har et stort oljefond. Kjær mener at ingen land er rike på grunn av at de har penger på bok. – Det er hender i arbeid og produktivitet som skaper velferd. – Nå bare renner pengene ut og alle diskusjoner dreier seg om at vi har nok penger til å løse problemene våre. Men det er ikke penger som er problemet. Det som er problemet er ressursene. Kjær har ikke sansen for at politiske diskusjoner til stadighet dreier seg inn på at staten må kaste penger på problemer. Foto: Skjalg Vold Han mener også at staten må bli mer forsiktig med å ta ut penger av fondet i tiden som kommer. Kjær sier det er risikabelt å ta ut store summer hvert år i en stadig mer usikker verden, hvor langsiktig avkastning ikke er garantert. – Ligger an til mange dårlige år Dagen før E24 intervjuer Kjær advarte Tangen hele Arendal om at Oljefondet kunne fordufte under årets finanstale. Der scorer han poeng hos den tidligere oljefondssjefen. – Vi har vært gjennom en gullalder uten like, og det er skapt en forventning om at den vil fortsette. Det er ganske enkelt å si at slik blir det ikke. Jeg tror nok at vi ligger an til å kunne få mange dårlige år. Kjær understreker at Oljefondet ikke består av penger som ligger trygt på en konto i Norges Bank og får fast avkastning uansett hva som skjer i verden. Verdiene er aksjer, obligasjoner og andre finansielle krav på selskaper og stater over hele verden. Fondet er avhengige av at avtaler respekteres, rettssystemer fungerer og utenlandske investorer behandles forutsigbart. – Oljefondet gir oss noen frihetsgrader, men det gir oss også en ekstra sårbarhet, sier Kjær. Staten kan ikke ta for gitt at dagens fondsverdi, valutakurs og markedsavkastning vil vare, mener han. – Man må stålsette seg for at ganske gale ting kan skje. Man kan ikke fortsette som om de mindre sannsynlige utfallene er umulige.