Knut Sand BakkenPensjonert prest, Oslo Illlustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTBNå står det ofte at bisettelsen har funnet sted i stillhet.Publisert: 12.08.2026 21:00Noe av det første jeg leser i avisen, er dødsannonsene. Det har sikkert med alderen å gjøre. Jeg husker at min far også gjorde det. Jeg stopper opp ved et kjent navn. Hun husker jeg fra studiene, han kjente jeg fra politikken.Men noe har endret seg i annonsene. Nå står det ofte at bisettelsen har funnet sted i stillhet. Det kan skyldes avdødes ønske, men kanskje uenighet i familien.Jeg leste nylig at NN fikk en verdig død. Jeg stoppet opp da jeg leste det. Slikt fremkommer så altfor sjelden i dødsannonser. Det står som regel «sovnet stille inn,» «forlot oss» eller «gikk inn i hvilen». Men jeg reagerer når jeg leser at 99-åringen døde plutselig og uventet,Det rent følelsesmessige stikker dypest. En som jeg kjente, er borte. Jeg kan ikke snakke mer med den avdøde, omfavne vedkommende eller gi en god klem.Begravelsesbyråene tar seg av det rent praktiske. Og familiene får hilsener. De mottar blomster. Det opprettes minnesider. Det er godt at man ikke blir glemt.Og når kisten senkes i jorden eller den døde blir kremert, er det hele over.Nei, det er det ikke. For minnene lever når vi tar frem programmet med avdødes bilde på forsiden eller dødsannonsen som jeg har gjemt. Og når vi åpner skuffen med programmene, blir minnene levende. Vi hilser på gamle kjente som på ulike måter har betydd noe for oss, og nevner den avdødes navn. For et jødisk ordtak sier at en person først dør ordentlig når navnet blir nevnt for siste gang.