Norge må ivareta sårbare gruppers rettigheter i møte med statsmaktenFire kronikkforfattere Foto: Jonas Been Henriksen, NTBHvis rettigheter bare beskytter dem det er lett å identifisere seg med, er de ikke rettigheter. De er privilegier.Publisert: 04.08.2026 20:00Forfatterne av innlegget står nederst.At Norge bygger ned velferdsstaten og håndterer mennesker som trusler fremfor mennesker som trenger hjelp, merkes tydeligst der statens makt møter mennesker med minst makt: psykisk syke, barn, papirløse og rasialiserte minoriteter, altså personer som utsettes for rasisme eller forskjellsbehandling på grunn av hudfarge, etnisitet eller religion.Skal alvorlige rettighetsbrudd faktisk ta slutt, må Norge gjøre opp med kontrollpolitikken og bryte med ytre høyres språk og tankesett for å snu utviklingen i en mer human retning.De siste ukene har norsk politi og kriminalomsorg flere ganger stått i nyhetenes og politikkens søkelys. Sivilombudet har avslørt at barn er blitt ulovlig isolert i norske fengsler, og har advart mot umenneskelig behandling på Politiets utlendingsinternat på Trandum. Ifølge rapporten utsettes mennesker som skal tvangsreturneres, for bruk av sikkerhetscelle og mangelfull helseoppfølging. Stortinget vedtok 20. juni i fjor den endelige lovendringen om permanent politibevæpning, til tross for bekymringer om at dette vil føre til en videre økning i antallet psykisk syke mennesker som blir drept av politiet. Inntil nylig var et lovforslag som åpner for visitasjonssoner for våpenkontroll, på høring, selv om dette øker faren for etnisk profilering utover det som allerede er dokumentert for politiets vanlige personkontroller. Foto: Olav Olsen / AftenpostenMakt mot sårbareAlle disse sakene har én ting til felles: Den norske staten bruker maktmidler mot mennesker som av ulike grunner er særlig sårbare – psykisk syke, barn, rasialiserte mennesker, papirløse – uten å ivareta deres grunnleggende rettigheter i tilstrekkelig grad.En stat som i særlig stor grad har engasjert seg for menneskerettighetene over hele verden, sliter med å sikre akkurat disse rettighetene for de menneskene den selv har direkte ansvar for. Det er når staten utøver makt mot mennesker med lite makt, overfor mennesker som lett fremstilles som farlige, krevende eller uønskede, at rettsstaten virkelig settes på prøve. Hvis rettigheter bare beskytter dem det er lett å identifisere seg med, er de ikke rettigheter. De er privilegier.Samtidig er det flere reformer på vei. Justisminister Astri Aas-Hansen sa i Stortingets spørretime i april at hun ser alvorlig på Sivilombudets kritikk av Trandum, og har lovet at Politiets utlendingsinternat skal heve kvaliteten. I tillegg skal selve driften av Trandum overføres fra politiet til kriminalomsorgen. Stortinget har vedtatt at ordningen med psykiatrisk ambulansetjeneste i Bergen – som avlaster politiet i håndtering av psykiske krisesituasjoner – skal utvides til andre deler av landet.Riksrevisjonen har flere ganger kritisert at mennesker som trenger psykiatrisk behandling, ikke får denSlike reformer er viktige, men de risikerer å bare kurere symptomene. Hvis de alvorlige rettighetsbruddene virkelig skal ta slutt, må de dypere årsakene konfronteres.​ En viktig del av disse årsakene er at velferdsstaten er blitt bygget ned i de siste tiårene, mens kontrollstaten tar rommet som velferdsstaten etterlater seg.Underkastet markedetHelt siden 1980-tallet har nyliberalismen – ideologien om at samfunnet fungerer best hvis det helt underkastes markedets logikk – satt sitt preg på norsk politikk på tvers av partier, med stram omorganisering og innsparingstiltak som følge. I helsesektoren har Stoltenberg I-regjeringens helseforetaksreform i 2001 ført til voldsomme kutt i psykiatriske døgnplasser og andre tilbud, mens senere beslutninger om å styrke psykisk helsevern ikke er blitt fulgt opp i praksis.Som en konsekvens av kuttene møter de utsatte statens tvangsapparat i stedet for velferdstilbud. Riksrevisjonen har flere ganger kritisert at mennesker som trenger psykiatrisk behandling, ikke får det. Stadig flere havner i kriser der politiet blir tilkalt, altfor ofte med dødelig utfall: Mellom 2020 og 2025 er syv psykisk syke mennesker blitt drept av politiet. Det var fem i tidsrommet 2000–2020. En reformordning med psykiatrisk ambulanse som i Bergen er ikke nok hvis det bare finnes én slik ambulanse med lang ventetid, og kommunen har kuttet ned andre tilbud. Da Morten Michelsen ble drept av politiet i Bergen i 2020 etter en akutt krise i leiligheten sin, ble saken henlagt av Spesialenheten for politisaker. De konkluderte med at skuddene fra politiet var avfyrt i nødverge. Men spørsmålet er hvorfor slike situasjoner oppstår i det hele tatt, og her peker Michelsens foreldre særlig på mangel på lavterskeltilbud utenfor psykiatrien.Samtidig har det under Solberg-regjeringen skjedd lignende kutt innenfor kriminalomsorgen. Resultatet er at ansatte i underbemannede fengsler i Sivilombudets rapport forteller at de føler seg som torturister overfor innsatte der 92 prosent sliter med psykiske lidelser. Et eksempel fra rapporten viser til at en ungdom lå naken på et betonggulv på sikkerhetscelle i Bjørgvin fengsel i over 14 timer. Både politiet og fengselet hadde bedt om innleggelse i psykiatrien, men dette ble avslått av Bergen legevakt. Dette viser hva som skjer når hjelpeapparatet trekker seg tilbake og tvangsapparatet står igjen alene.Stadig flere havner i kriser der politiet blir tilkalt, altfor ofte med dødelig utfall: Mellom 2020 og 2025 er syv psykisk syke mennesker blitt drept av politietEt oppgjør trengsTing blir bare verre ved at kontrollpolitikken som tar over for velferdsstaten, er svært selektiv og mistenkeliggjør og kriminaliserer dem som er annerledes. Her har ytre høyre i de siste årene i stor grad evnet å kapre hegemoniet over diskursen – definisjonsmakten over det som regnes som «sunn fornuft». Stigmatisering av etniske minoriteter er en avgjørende del av strategien deres. Den sittende Arbeiderparti-regjeringen har gjennom sine «innstramminger» i innvandringspolitikken langt på vei tatt over denne logikken. Både visitasjonssoner og permanent bevæpning var opprinnelig saker for Fremskrittspartiet, som etter hvert fikk flertall på Stortinget – i tilfellet bevæpningsloven med Aps plutselige støtte i 2025. Fra Høyre ble loven blant annet begrunnet med den trusselen psykisk syke mennesker antas å utgjøre.Norge må klare å ivareta sårbare gruppers rettigheter i møtet med statsmakten. Det er viktig å fortsette reformene i politi og kriminalomsorg. Men varig forandring krever noe mer radikalt: både et oppgjør med de skadene nyliberalismen og kontrollpolitikken har påført det norske samfunnet, og et brudd med ytre høyres språk- og tankemønstre. En stor del av de veivalgene som har ført oss hit, er blitt tatt av Arbeiderpartiet – et parti der sosiale verdier som solidaritet og respekt for menneskerettigheter egentlig står sentralt. Det er på tide at Ap-regjeringen snur politikken i en mer human retning og endelig stiller opp for dem som har minst makt i møtet med staten.Helene Oppen Ingebrigtsen Gundhus, professor, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i OsloFranz Knappik, professor, Institutt for filosofi og førstesemesterstudier, Universitetet i BergenMarthe Valle, artist, forfatter og sykepleierMaria Wasvik, faglig leder, Antirasistisk Senter