Hvor mye sikkerhet er nok?Nora Ulrikke AndersenStatsviter og skribent Når sikkerhet koster titalls milliarder, må vi spørre hva vi egentlig får igjen for pengene.Publisert: 20.07.2026 21:00Første del av Regjeringskvartalet er åpnet. Etter mer enn 14 år med politiske diskusjoner, planlegging, riving og bygging flytter statsminister Jonas Gahr Støre inn i et nytt maktsenter på Hammersborg, som har kostet samfunnet godt over 50 milliarder kroner. Omtrent 60 prosent av kostnadene skyldes sikkerhetstiltak, ifølge Statsbygg. Rundt 30,9 milliarder kroner er altså brukt på å gjøre noen få kvartaler i Oslo tryggere.Etter 22. juli er det vanskelig å protestere mot at staten investerer i sikkerhet. Men nettopp fordi sikkerhet er så viktig, burde vi også vurdere hvor mye vi skal bruke på hvilke sikringstiltak. Nylig har BI-professor Hilde C. Bjørnland omtalt prislappen på Regjeringskvartalet som «helt hinsides» og samtidig advart om at Norges rikdom gjør oss dårligere til å prioritere.Det finnes en grenseSelvfølgelig trenger Norge et sikkert Regjeringskvartal. Men hvis 30 milliarder kroner er nødvendig for å sikre statsministeren og hans stab, hva da med andre representanter for staten? Skal vi bruke tilsvarende summer på Stortinget, Slottet eller landets tinghus? Hva med Oslo S, Gardermoen, universiteter, kjøpesentre eller festivaler der titusenvis av mennesker samles? Er tanken at alle steder med symbolsk verdi, eller der mange mennesker ferdes, etter hvert skal sikres på samme måte? Hvis svaret er ja, blir regningen astronomisk. Hvis svaret er nei, må vi erkjenne at det finnes en grense for hvor mye sikkerhet vi kan bygge oss til.Vi kan aldri fjerne risikoen for terror heltSannheten er at vi aldri kan beskytte alle «viktige» personer hele tiden. Statsministeren er ikke bare statsminister i Regjeringskvartalet. Jonas Gahr Støre er også et menneske på vei til jobb, på ferie, hjemme med familien eller ute blant folk. Det samme gjelder statsråder, embetsverket og alle andre som arbeider der. Et sikrere bygg gjør ikke menneskene tryggere til enhver tid, men vil bare redusere én type risiko. Vi kan aldri fjerne risikoen for terror helt.Sikkerhet er også symbolpolitikkDet er derfor jeg lurer på om pengebruken også handler om noe mer enn sikkerhet. Statsviteren Murray Edelman beskrev allerede på 1960-tallet hvordan politikk ofte har en symbolsk funksjon: Tiltak skal ikke bare løse problemer, men også vise at myndighetene handler. Synlige sikkerhetstiltak sender et kraftfullt signal om kontroll. Betong, sperringer og adgangskontroller forteller oss at staten har tatt terrortrusselen på alvor. Tiltakene er konkrete: Vi kan se dem, og de kan måles i milliarder.Er fysisk kontroll av enkelte bygg til en kostnad på mer enn 30 milliarder riktig prioritering?Staten har nå handlet og viser at terroren som skjedde 22. juli, aldri skal kunne skje igjen.Men nettopp derfor blir spørsmålet om prioritering så vanskelig. Vi kan telle milliardene som brukes, men vi kan aldri regne oss frem til hvor mye terror som faktisk er avverget. Er fysisk kontroll av enkelte bygg til en kostnad på mer enn 30 milliarder riktig prioritering?I flere land i Vesten begrunnes mer kontroll med behovet for vern av demokratiet. Men et levende liberalt demokrati er avhengig av så mange ulike kvaliteter, og fysisk sikring av personer er en liten brikke i et mye større bilde. Vi bør være varsomme med å tro at en kraftig økning i penger til sikkerhet er synonymt med bedre beskyttelse av samfunnet.Hva kunne pengene ellers gjort?Regjeringens egen Ekstremismekommisjon viser at prosessene bak radikalisering ofte handler om utenforskap, identitet, marginalisering og opplevelsen av ikke å høre til. Fattigdom, trangboddhet og skoletap er risikofaktorer. Ingen hevder at sosiale forhold alene forklarer terrorisme, men det minner oss om at sikkerhet også handler om livet til alle dem som utgjør samfunnet.Det er et paradoks at staten, samtidig som den investerer en enorm sum i å sikre Regjeringskvartalet, kutter i ungdomstilbud, fritidsklubber og kulturarenaer. Biblioteker reduserer åpningstider, og frivillige organisasjoner kjemper om knappe midler. De arenaene der mennesker møtes, finner fellesskap og opplever tilhørighet, presses økonomisk.Det er vanskelig å forstå at staten har valgt å bruke 30 milliarder kroner på å beskytte noen bygg i Oslo sentrum. Hvis målet er å gjøre samfunnet tryggere, er det vanskelig å se at dette er riktig bruk av pengene.