Vi som ble igjen Foto: Terje Bendiksby / NTBHvert år kommer 22. juli som et lavtrykk over sommeren. I år møter jeg dagen med et nyfødt barn på brystet, og med sorgen over dem som aldri kom hjem.Publisert: 15.07.2026 20:00Det er varmt ute, med den klamme, nesten kvelende heten som bare sommeren i Norge kan gi. Luftfuktigheten og sydenlukten er ikke her som i andre land; selv Danmark har litt av det, mens det her i Norge er tørt og lukter av asfalt.Det er døsig, varmt og stille.Det er natt, og jeg er våken med et lite barn, en helt fersk datter, og alt er mykt.Maya og mamma og sommernatten.Jeg ser henne sovne og døse, full av melk og kjærlighet.«Nådens år», har mormoren min lært meg at det heter, dette første året her i livet, da barnet er avhengig av alle andre, og jeg tenker på privilegiet det er å være en av dem hun trenger.På hvor dypt det sitter, og hvor fylt hver celle i hele kroppen er av denne følelsen av at noe alltid vil være helt uforbeholdent her i verden.Sissel Kruse Larsen (38)Politiker for Arbeiderpartiet. Siden februar 2025 har hun vært statssekretær for finansminister Jens Stoltenberg. Fra 2020 til 2024 var hun spesialrådgiver da Stoltenberg var NATOs generalsekretær. Hun har tidligere jobbet som sjef for kommunikasjon og myndighetskontakt i TV 2, rådgiver i Kruse Larsen, og journalist blant annet i Nettavisen, VG og Tidens Krav.Hun satt på fylkestinget i Møre og Romsdal fra 2007 til 2011 og var leder av AUF i Møre og Romsdal fra 2007 til 2009.22. juli 2011 var hun på jobb for VG i Akersgata. Kilde: WikipediaVi er halvveis i juli, og Maya kom halvveis i juni, så jeg kjenner det enda mer i år, det samme jeg har kjent hver eneste sommer gjennom nesten hele mitt voksne liv.Nå kommer den snart, dagen som ligger der som et slags lavtrykk og tordenvær, uansett hvordan meldingene ser ut.Det er noe mørkt og ekkelt i luften, en tetthet og tomhet som går hånd i hånd.SavnSom hvert år treffer det alle oss med sår i hjertet, sår i sjelen, sorg og savn og egentlig all den dritten du får inni deg av å være glad i noen som bare blir borte.Det gjør vondt i hodet og i kroppen og alle steder det går an å ha det vondt, før årsdagen nærmer seg.Og jeg er ikke engang blant dem som har det vondest.For hvem er jeg til å ha det, som har mitt ferskeste barn på brystet og de andre her i livet.Det tenker jeg på her mens Maya våkner og sier fra at hun er sulten.Jeg tenker også på dem jeg savner, og hvor ofte de ennå er til stede i mitt liv.Ikke bare ved milepælene. Da er den tomme stolen nok til å minne oss om hvem som mangler – og at vi ble igjen.De andre, de forsvant jo.Og siden har de manglet, de som døde.Eller, døde, sier jeg inni meg, og stønner så høyt at babyen merker det.De døde jo ikke, de ble drept.Av en mann som ikke engang var gal. Han var ond.En høyreekstrem terrorist som en gang var et menneske, men til slutt ble så fylt av hat at han ikke kan ha sett noen annen utvei enn å ta andres liv.Lyktes på sitt visEn av dem terroristen ville drepe, er sjefen min i dag.For 15 år siden var han statsminister, og for terroristen var det like viktig som å strupe rekrutteringen til Arbeiderpartiet å bli kvitt ham på toppen.Av hierarkiet og Høyblokken.Derfor parkerte han den hvite varebilen like utenfor og satset på at hele bygget ville rase med alle som jobbet der inne, og statsministeren som selve kronen på verket.Han klarte ikke det, men han tok 77 andre liv.Han vinner kanskje aldri, men han lyktes jo på sitt vis.Han gjorde jo det.Når denne lyse natten blir til en enda lysere dag, henger mørket igjen hos meg, og midt i det mørket går alle tankene til dem som ikke fikk noen hjem.Som har vært redde i 15 år.Jeg tenker på hvordan livet deres ble, og sommeren, særlig sommeren, som for mange er det eneste å se frem til her i vinterlandet, ble til noe som må gå over, forsvinne, overvinnes.En mamma sier at hun kjenner det fra juni går mot juli. Det kommer ulmende nærmere, alt sammen, hvert år, forklarer hun. Pappaen til han som er død, sier at han merker det også. På henne mer enn noe annet. Hvordan hun trekker seg unna, inn i seg selv, og egentlig aldri kom helt tilbake for 15 år siden. Han har ventet og venter ennå, og gruer seg til sommeren han også, for da kommer hun ikke nærmere, hun forsvinner bare enda mer.Så hvor er vi da egentlig, vi som ble igjen? Vi er her.En søster som mangler en bror. En bror som mangler en søster. Søsken som har hverandre, men mangler alt annet.Håp og tro og et ekte liv, selv etter all tiden som ikke har leget noen sår.Venner som aldri ble så nær som han som fikk to kuler gjennom hodet og aldri mer hørtes – på sambandet på Utøya, eller i livet sånn ellers.Så hvor er vi da egentlig, vi som ble igjen?Vi er her.Som best vi kan, så til stede vi kan, så mye vi klarer. Vi henger i hop, med hverandre og med minnene av det gode og det aller vondeste.«Ble du redd?»De siste årene har vi markert dagen sammen, sjefen min og jeg. «Ble du redd, eller er du redd nå?» spør jeg hvert år og minner ham på at terroristen var ute etter ham.«Kontoret ditt ble jo sprengt i stykker», sier jeg.«Nei», svarer han da. «Det kan jeg jo ikke bli.»Du kan jo det, tenker jeg, men nikker og lar ham få lov til å gå uredd gjennom enda ett år.Måtte også du få et lyst sinn, håper jeg og ser ned på det lille mennesket jeg kjenner, som heller ikke har rukket å bli redd for noe som helst.Og heldigvis er det ennå her, det som alltid vil være helt uforbeholdent her i verden.