Kjell Terje RingdalRetoriker og foredragsholder, Kristiania Foto: Tomm W. ChristiansenNoe av forklaringen ligger langt utenfor fotballen.Publisert: 14.07.2026 14:46En blåmandag har rammet Norge. Ikke den tunge sorgen, men den underlige tomheten som oppstår når noe stort og vakkert plutselig er over.Vi kommer til å huske denne sommeren lenge. Sommeren da Norge ikke bare deltok i fotball-VM, men spilte god fotball. Da vi så spillere som likte hverandre, som sto opp for hverandre og fikk et helt land til å reise seg fra sofaen, gå ut i gatene – og ro.Man måtte være tungt lastet med kynisme, ironi og aversjon mot idrett for ikke å bli berørt av denne ufiltrerte gleden.Men hvorfor ble vi så glade?Noe av forklaringen ligger langt utenfor fotballen. Vi har levd gjennom år preget av pandemi, nedstengninger, klimafrykt, krig og bilder av sønderbombede barn. Mange unge mennesker beskriver uro og frykt for fremtiden. Verden har vært full av alvor, konflikt og hendelser vi ikke føler at vi kan påvirke.Så kom fotballen.Ikke som løsning på noe av dette. Fotball kan ikke stanse en krig eller reparere et klima. Men den kunne, i noen korte sommeruker, åpne et annet rom. Et rom for forventning, fellesskap og ukontrollert glede. Foto: Hans O. Torgersen/NTBDen tyske sosiologen Hartmut Rosa skriver om betydningen av det ukontrollerbare. Det viktigste i livet kan ikke alltid planlegges, produseres eller bestilles. Vi kan kjøpe en billett, se på TV og stille med flagg og forventninger. Men vi kan ikke vedta at kampen skal bli bra, at laget skal lykkes, eller at et helt folk plutselig skal kjenne det samme. Fotball er både fantastisk – og innimellom ubegripelig kjedelig.Det som ikke kan bestillesNår noe utenfor oss svarer, kaller Rosa det resonans.Det er det som skjer når en sang plutselig griper oss, når den første snøen faller på lille julaften – eller når elleve fotballspillere får et helt land til å holde pusten samtidig.Resonansen kan ikke bestilles. Nettopp derfor betyr den så mye.Fotballen er full av slike øyeblikk. Glede, irritasjon, håp, fortvilelse og ekstase finnes side om side. Vi vet aldri helt hva som kommer. Det deilig-vonde ligger i at kampen kan snu, at helten kan mislykkes, og at den minste kan slå den største. Ro!Denne sommeren opplevde et lite land en kollektiv forløsning. «Ro!»-ropet ble vårt felles lettelsessukk. Vi rodde oss bort fra bekymringene og inn i den deilige uforutsigbarheten.Vi fikk kjenne hvordan det er når millioner av mennesker retter oppmerksomheten mot det samme – og vil det sammeFor noen øyeblikk ble politiske skillelinjer, geografi, klasse og bakgrunn mindre viktige. Norge grodde ikke sammen for alltid. Men vi fikk kjenne hvordan det er når millioner av mennesker retter oppmerksomheten mot det samme – og vil det samme. Det er den følelsen vi ønsker skal vare for alltid, fordi den er fylt av medvind og harmoni. Følelsen som gjør at vi skamløst og fylt av glede klemmer vilt fremmede.Mening og fellesskapDet var også en retorisk anledning, en kairos: det sjeldne øyeblikket der omstendighetene åpner en mulighet for å skape mening og fellesskap.Kongehuset forsto øyeblikket. Kongen, kronprinsen, prinsesse Ingrid Alexandra og prins Sverre Magnus gjorde fotballreisen til en nasjonal fortelling. Da VM-troppen ble presentert sammen med bilder av kyst, fjell, fiske og jordbruk, ble spillerne ikke bare tatt ut til et mesterskap. De ble sendt av gårde som representanter for landet.Spillerne lånte høytid av kongehuset. Kongehuset lånte folkelighet og begeistring av spillerne. Byttelån av kredibilitet.Slik ble ringen sluttet da laget kom hjem og ble mottatt på Slottet. Ordet kommunikasjon stammer fra det latinske «communicare»: å gjøre felles. Det var nettopp det fotballen hadde gjort.En annen kraftMen så finnes det en annen kraft i moderne fotball. En kraft som forsøker å gjøre det uforutsigbare kontrollerbart.Filosofen Jürgen Habermas skiller mellom livsverdenen og systemverdenen. Livsverdenen er erfaringene, språket, kulturen og relasjonene mellom mennesker. Systemverdenen består av regler, prosedyrer, penger, administrasjon og tekniske systemer.Problemet oppstår når systemet ikke lenger bare hjelper oss, men begynner å overta definisjonen av virkeligheten.VAR ble innført for å gjøre fotballen mer rettferdig. Det er et forståelig mål. Grove feil kan avgjøre kamper, karrierer og enorme økonomiske verdier. Men teknologien gjør også noe med måten vi opplever fotball på. Jubelen blir foreløpig. Øyeblikket settes på pause. Kroppen må vente mens systemet gransker en tå, en skulder eller et kne.Var det mål? Vent.Var det offside? Vent.Så kom det mest absurde øyeblikket i Norges kvartfinale mot England.Ballen så ut til å treffe vaieren til et kamera og forandre retning før angrepet som førte til Englands utligning. Spillere reagerte. Trenere reagerte. Titusener på stadion kunne se den merkelige ballbanen.Men Fifa viste til teknologien: Sensoren inne i ballen hadde ikke registrert treffet.Dermed kunne det ikke ha skjedd. Ro!Vi sto igjen med et nesten perfekt bilde på systemverdenens kolonisering av livsverdenen: Menneskene så én virkelighet. Systemet registrerte en annen. Og systemets virkelighet ble den offisielle.Teknologien som skulle skape tillit, skapte mistillit. Fossro!Dette betyr ikke at all teknologi må ut av fotballen, eller at dommerfeil er romantiske. Men vi bør spørre hva som går tapt når ønsket om feilfrihet blir viktigere enn spillets rytme, dommerens skjønn og menneskenes erfaring.Fotballens skjønnhet ligger ikke i at alt blir riktig. Den ligger i at ingenting er helt avgjort.Kanskje var det derfor vi ble så glade denne sommeren. Vi møtte noe vi ikke kunne kontrollere, men som likevel svarte oss. Et lag, et land og en følelse oppsto mellom oss.Og kanskje er det derfor vi er så triste nå.Vi rodde oss inn i lykken. Så tok kampen slutt.Hvor skal vi gjøre av alle følelsene våre nå?Ro?