Finn en bonde. Kjøp direkte. Foto: PrivatNorge levde opp til bildet landet liker å selge av seg selv. Så dro jeg på matbutikken.Publisert: 12.06.2026 13:00I fjor sommer flyttet jeg fra Skottland til Geilo. Kjæresten min, Guro, vokste opp her, og etter tre år med studier og arbeid i Storbritannia fikk hun jobb hjemme igjen. Vi pakket bilen, tok med cocker spanielen vår Bailey, og reiste over.Vi lever friluftslivet: fjellski om vinteren, fjellturer om sommeren, og vi bader i elver og fjorder når vi kan.Det levde opp til bildet Norge liker å selge av seg selv: et sunt, aktivt liv tett på naturen.Så dro jeg på matbutikken.På Geilo har vi en Rema 1000, en Kiwi og en Spar.Går du gjennom gangene på Rema og Kiwi, skal du slite med å se forskjell. De samme produktene, de samme merkene, de samme prisene. De samme få produsentene bak nesten alt som står i hyllene.Smale butikkganger dominert av posesupper, sauser, brus, juicekartonger, tacopakninger, frossenpizza, tubeost, brød og ferdig oppskåret bearbeidet kjøttpålegg.Thomas HornallHar bakgrunn som journalist i London og Glasgow. Han flyttet til Norge med sin kjæreste og bor nå på Geilo.Samtidig er storfekjøtt, kylling, fisk, frukt, grønnsaker, meieriprodukter og egg uforholdsmessig dyrt – rundt 30–60 prosent dyrere enn i Storbritannia.Spar har mye av det samme, men ligger et hakk over. Vår butikk har heldigvis en liten ferskvaredisk, en frysedisk med varer fra lokale gårder, noen regionale oster og gode meieriprodukter fra Rørosmeieriet og Jerseymeieriet.Men jeg er relativt heldig. Jeg bor i en velstående skidestinasjon som har nok trafikk til å rettferdiggjøre et bedre utvalg. De fleste norske tettsteder har ikke den luksusen. Mange har bare en liten Rema, Joker eller Bunnpris, og det som står i de hyllene, er det du spiser.Grunnutvalget i store deler av landet er smalt, repetitivt og dyrt.Samlet sett ligger norske matvarepriser 30 prosent over EU-gjennomsnittet, ifølge Eurostat for 2024.Melk, ost og egg ligger 74 prosent over. Kjøtt 55 prosent. Frukt og grønnsaker 58 prosent.Det finnes en grunnJeg la ut noen bilder fra min lokale Rema på X og skrev at det var synd at nesten halvparten av kaloriene nordmenn nå får i seg, kommer fra ultraprosessert mat. Innlegget fikk nesten to millioner visninger, og mange nordmenn skrev at de hadde tenkt det samme, men bare vent seg til det.Det er derfor jeg skriver denne teksten.Jeg innså at frustrasjonen stakk dypere enn den vanlige forklaringen: «Det er bare dyrt fordi Norge er dyrt.»Det som stadig dukket opp, var at alt føles merkelig likt. Og det viser seg at det finnes en grunn til det.Tre grupper kontrollerer i praksis hele dagligvaremarkedet (96 prosent): Norgesgruppen (som eier Kiwi, Meny, Spar og Joker, samt grossisten Asko), Reitan (Rema 1000) og Coop.I 2024 ila Konkurransetilsynet disse tre gigantene gebyrer på til sammen 4,9 milliarder kroner for deling av prisinformasjon. Tilsynet mente dette gjorde det lettere å øke prisene og vanskeligere å senke dem.Det forklarte illusjonen av valgfrihet jeg hadde lagt merke til siden jeg kom hit. De tre butikkene i nærmiljøet mitt er i praksis bare ulike innganger til det samme systemet.Og de store produsentene bak nesten alt inngår i den samme lukkede kretsen: Tine for meierivarer (melk, Norvegia, Jarlsberg, YT Protein) Nortura for kjøtt og egg (Gilde og Prior) Orkla for det meste av pakket mat (Grandiosa, Toro, Stabburet, Idun) Hver av dem dominerer eller regulerer i praksis sin egen kategori og har stor innflytelse over hva som havner i butikkhyllene.Det er én stor sammenvevd maskin.Ville ikke skjedd i StorbritanniaI Storbritannia ville denne typen koordinering vært nærmest umulig. Der konkurrerer ti ulike dagligvarekjeder hardt mot hverandre, med forskjellige eiere, leverandører og strategier. I tillegg presser Aldi og Lidl kontinuerlig alle andre til å kutte priser og forbedre kvaliteten.I Storbritannia ville denne typen koordinering vært nærmest umuligDet konkurransepresset finnes ikke her.Lidl forsøkte å etablere seg i Norge i 2004, holdt ut i fire år og solgte alt til Rema på vei ut.Tollvernet knuste importmodellen deres: tollsatser på flere hundre prosent på kjøtt og meieriprodukter. De tre store gjorde resten ved å kutte prisene kraftig i kategoriene Lidl forsøkte å vinne kunder på, til det punktet at Rema på enkelte varer var billigere enn verdens mest aggressive lavpriskjede. Ingen har prøvd igjen siden.Toll er et følsomt tema i Norge, og jeg forstår hvorfor. Bare rundt tre prosent av landet er dyrkbart. Vekstsesongen er kort og krevende, og uten en viss beskyttelse ville norsk landbruk hatt store problemer. Bøndene arbeider ekstremt hardt under tøffe forhold, og det er viktig å opprettholde spredt bosetting.Men den praktiske effekten av importvernet er et innelåst marked.Beskyttede produsenter forsyner befolkningen gjennom tre detaljhandelsimperier som kontrollerer hva som produseres, hvordan det distribueres og hvor du kan kjøpe det. Ingen mellomledd presser prisene ned, fordi tollmuren holder utenlandske konkurrenter ute, og markedskonsentrasjonen gjør at du knapt har andre steder å handle.Den norske forbrukeren er innesperret – med mindre du kjører til Sverige. Det gjør millioner av nordmenn hvert år. Nesten 10 milliarder kroner brukes der årlig fordi dagligvarer på den andre siden av svenskegrensen koster rundt 40 prosent mindre.Norge har fantastiske råvarerJeg vender stadig tilbake til norske mattradisjoner slik de var før.Historisk drakk folk næringstett rå melk og fermenterte meieriprodukter som rømme, kefir og gammelost. Villfanget fisk. Rotgrønnsaker. Bær plukket om sommeren og konservert for vinteren. Villsopp. Tørket og saltet fisk og kjøtt som tørrfisk, fenalår og pinnekjøtt. Viltkjøtt som elg, rein og rype fra høstjakten.Dette er fantastiske, næringsrike råvarer som er gode for tarmhelsen og gir langvarig metthet. De finnes fortsatt, men i mindre grad. Pinnekjøtt til jul. Fenalår til påske. Rakfisk hvis du befinner deg i riktig dalføre i november eller desember.Det har gått fra å være måten landet forsynte seg selv på, til å bli noe mer nisjepreget.Denne arven er fortsatt tilgjengelig, og vi har funnet noe av den.Vi kjøper storfekjøtt direkte fra en bonde her på Geilo, og kvaliteten er langt bedre enn butikkjøtt. Det koster mer, men du betaler for kjøtt fra et dyr du kan spore til et konkret jorde.Guros far, Vidar, sørger for at vi har villørret og ryper i fryseren. Om høsten plukker vi blåbær og fryser dem ned til vinteren.Men dette krever tid, tilgang og kunnskap.En familie som gjør ukehandelen på Kiwi, har ikke nødvendigvis en bonde de kan kjøpe fra, eller en slektning som jakter.De har tre butikkganger fylt med de samme bearbeidede produktene fra de samme produsentene, solgt gjennom de samme kjedene, beskyttet av den samme tollmuren og priset av de samme selskapene.Systemet er ikke utformet for at flertallet skal spise hovedsakelig råvarer og minimalt bearbeidet mat.Ser ikke politikerne sammenhengen?Så er det spørsmålet om hva dette kostholdet gjør med folkehelsen.Forekomsten av tykk- og endetarmskreft i Norge er doblet siden 1960-tallet, og landet ligger blant de høyeste i Europa. Dette er en kreftform som ofte kobles til ultraprosessert mat og lavt fiberinntak.Nordmenn har også flere sykefraværsdager enn noe annet land i verden – rundt 27 dager i året i gjennomsnitt. OECD-snittet ligger under 10. Sverige ligger på 11.Jeg lurer stadig på: Er det de svært sjenerøse sykelønnsordningene som gjør at folk tar fri fordi de kan? Eller blir folk sykere fordi kostholdet er næringsfattig, med nesten halvparten av kaloriene fra ultraprosessert mat og ferske råvarer priset som luksusvarer?Sannsynligvis er det en kombinasjon.Men ingen i regjeringen ser ut til å se noen sammenheng mellom matsystemet og helseutfallene det skaper. Den samme staten som betaler full lønn under sykdom, opprettholder et tollregime som gjør fersk mat til noe av det dyreste i Europa.Det føles som om systemet både er legen og sykdommen.Og det som gjør det vanskelig å se en vei ut, er dette:Den gjennomsnittlige nordmannen betaler rundt 25–30 prosent av inntekten i skatt før noe som helst er kjøpt.Deretter kommer 15 prosent merverdiavgift på mat.Så kommer prisene som presses opp av tollsatser som holder billigere importvarer ute.Når du står hos Rema og velger mellom en frossenpizza til 60 kroner og et ferskt måltid for to til 200 kroner, har systemet allerede tatt sin del tre ganger: På inntekten din På maten Gjennom tollmuren som fjernet billigere alternativer før du kom til butikken Det er dette jeg ikke får til å gå opp.Norge har villfisk i hver fjord, bær i hver skog, noe av verdens reneste vann og lovfestede rettigheter til å høste av naturen. Råvarene til en av verdens sunneste matkulturer ligger rett foran oss.Likevel har landet noen av Europas dyreste, mest prosesserte og minst mangfoldige dagligvarehyller.Mellom deg og disse råvarene står en skatteregning, et tollgjerde og tre selskaper som kontrollerer 96 prosent av hylleplassen.Systemet kommer ikke til å reformere seg selv.Så gå rundt det.Finn en bonde. Kjøp direkte.Det finnes rundt hundre Reko-ringer i Norge – lokale Facebook-grupper hvor produsenter selger kjøtt, egg, grønnsaker og meieriprodukter direkte til forbrukere via utleveringspunkter, uten butikkpåslag.En utfordrer, LocalFood, har bygget en egen markedsplass for å redusere avhengigheten av Facebooks algoritmer. Der kan du finne bønder i nærheten, bestille, betale og hente varene.De er fortsatt i en tidlig fase, men bønder bruker allerede løsningen, og den peker i en nyttig retning. Hvis den lykkes nasjonalt, kan den bli den manglende brikken: en måte for bønder å selge direkte til kundene på.Og jo flere bønder som har råd til å selge utenfor systemet, desto mer må systemet konkurrere om pengene dine i stedet for å ta dem for gitt.Det starter med én kartong egg fra noen du faktisk kjenner navnet på.Teksten er oversatt fra engelsk av Aftenpostens debattredaksjon