Roger BjørnstadSjeføkonom, LO Foto: Ole Berg-Rusten, NTBDet som har endret seg, er Norges Banks mandat, hvordan det praktiseres, og hvilke sjokk norsk økonomi er blitt utsatt for.Publisert: 11.06.2026 13:00Steinar Holden mener jeg utelot viktige forhold i min historiefortelling om frontfagsmodellen. Noe svarte jeg på 25. mai i Aftenposten, men han hevder fortsatt at det burde fremgå at LO har endret syn på forholdet mellom frontfagsmodellen og pengepolitikken. Han viser til et sitat fra Holden-utvalget i 2003 der LOs daværende sjeføkonom deltok.Det stemmer ikke at LO har endret syn på pengepolitikken eller på praktiseringen av frontfagsmodellen. Begge har ligget fast over tid. Oppfattelsen kan bunne i noe som mangler i Holdens fortelling. For det som har endret seg, er Norges Banks mandat, hvordan det praktiseres, og hvilke sjokk norsk økonomi er blitt utsatt for.LO advarte mot denne mandatendringen og mot en praktisering som ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til slike sjokk. Når Norges Bank i dag gjør det vi advarte mot, er det naturlig at vi er kritiske. Det er ikke et meningsskifte – snarere det motsatte.Vern mot uønsket inflasjonHøy inflasjon har aldri vært ønskelig. Nettopp derfor har LO stått fast ved frontfagsmodellen som det viktigste vernet mot uønsket inflasjon. Alternativene er dårligere – enten det er at Norges Bank skal overta ansvaret, eller at modellen bryter sammen.Vi er ikke enige i at inflasjonsmålet innebærer en så grunnleggende endring i samspillet mellom pengepolitikk og lønnsdannelse at modellen må praktiseres annerledes. Begge bygger på fleksibilitet og avveininger. Slik praktiserer vi frontfagsmodellen, og slik forventer vi at pengepolitikken utøves.Har advartLO har ved flere korsveier advart mot et for ensidig fokus på inflasjon på bekostning av sysselsetting. I mandatendringen i 2018 sto det ikke lenger at midlertidige sjokk skulle ses bort fra. Det som kom inn i stedet, var at høy sysselsetting skulle vektlegges. Vi ble i møter med Finansdepartementet forsikret om at fleksibiliteten da skulle ivaretas. Vi var skeptiske til løftene. Derfor ba LO om at hensynet til høy sysselsetting ble sidestilt med stabil inflasjon. Vi fikk dessverre rett. Det ble ikke fulgt opp.Ikke blankofullmakt til å endreInternasjonalt, og også i Norge, hadde utviklingen gått i retning av mindre ensidig inflasjonsstyring, nettopp for å unngå konflikter med god konjunkturstyring. Derfor skrøt LO av pengepolitikken før mandatendringen, blant annet i vårt høringssvar. Slik må også vår tilnærming i Holden-utvalget i 2003 forstås. Den tilliten vi viste pengepolitikken da, kan imidlertid ikke leses som blankofullmakt til å endre praktisering. Tilliten var betinget av en balanse mellom inflasjon og sysselsetting og en hensiktsmessig håndtering av tilbudssjokk.LO aksepterer inflasjonsmålet fordi det samsvarer med handelspartnerne og dermed er forenlig med frontfagsmodellen. Men det forutsetter fleksibilitet. Og i en innenlandsdrevet høykonjunktur må lønnsveksten dempes for å unngå renteøkninger. Det er kjernen i sitatet Holden viser til, og som jeg gjerne gjentar.Situasjonen er imidlertid annerledes når inflasjonen skyldes tilbudssjokk, særlig utenfra. Da oppstår det avvik mellom lønnsvekst og inflasjonsmål. I dag ser vi høye overskudd i konkurranseutsatt sektor som må fordeles, samtidig som LO tar hensyn til at slike overskudd og valutagevinster ofte er midlertidige. Derfor har vi heller ikke tatt ut den lønnsveksten som isolert sett kunne vært begrunnet.Bygger på tillitNår det gjelder kronekursen, er Holden for bastant. Forskning viser at valutakurser i begrenset grad kan forklares av makroforhold som inflasjon og realvalutakurs (Meese-Rogoff-paradokset), også i norske data. Det gir ikke grunnlag for bastante påstander om stabile sammenhenger mellom lønnsvekst, inflasjon og krone. Å bygge analyser av frontfagsmodellen på slike forutsetninger gir et skjevt bilde.Den norske modellen, med frontfagsmodellen som kjerne, bygger på tillit og har levert store gevinster. Derfor bør vi være varsomme med å rokke ved den i møte med usikkerhet. Målet må være å styrke tilliten til at partene klarer å forhandle frem en lønnsvekst som er riktig for landet.Der vi ser dagens praksis som en ansvarlig tilbakevending mot normal fordeling og sikring av konkurranseevnen, ser andre en konflikt med inflasjonsmålet. Uenighet løses best gjennom dialog. I det siste Holden-utvalget ble vi enige om tettere kontakt for å øke forståelsen. Det er heller ikke fulgt opp. Dessverre.