Transplantasjon er mer enn kirurgi.
Mens hele Norge følger kronprinsesse Mette-Marits vei mot en mulig lungetransplantasjon, snakker vi mest om kirurgi, ventelister og medisinske fremskritt. Men det vanskeligste spørsmålet er kanskje et annet: Hvordan lever man med håpet om å få et nytt organ når man vet at håpet samtidig er knyttet til et annet menneskes død?
Min sønn var én av dem som fikk nye lunger. I dag lever han fortsatt med dem. Men det er ikke operasjonen jeg husker best. Det er ventetiden. Telefonen var alltid innen rekkevidde, og en koffert sto klar. Vi visste at telefonen vi ventet på, bare kunne komme dersom en annen familie hadde fått den verste beskjeden de kunne få.
For at vår sønn skulle få nye lunger, måtte et annet menneske dø. Samtidig måtte en familie, midt i sin egen sorg, si ja til organdonasjon.
Forskning viser at ventetiden før lungetransplantasjon ikke bare handler om sykdom og usikkerhet, men også om etiske og eksistensielle belastninger. Pasienter beskriver hvordan håpet om å overleve kan ledsages av skyldfølelse fordi muligheten til å leve er knyttet til en annen families tap. Den samme dobbeltheten preger også familiene.
